Av Aina Norrøne og Fredrik Johannessen (foto)

Få timer før demonstrasjonen mot karikaturtegningene av profeten Muhammed, som akkurat nå pågår i Oslo, loddet dagsorden stemningen blant Drammens taxisjåfører.

Vi drar ned til taxiholdeplassen på Strømsø i Drammen, vel vitende om at flesteparten av de som jobber her er muslimer. Vi er nysgjerrige på hva de mener og hva de har å si om dette såre temaet.

- Provoserende
En av de første sjåførene vi møter, Kahn Bakhtaydar, er sterkt engasjert i saken.
- Karikaturene er definitivt ikke riktig. Det er dårlig gjort mot muslimer i Norge. Vi respekterer alle mennesker, men dette er svært provoserende. Tegninger av profeten har dukket opp flere ganger nå, i Danmark og i Norge, og det er slemt gjort. Jeg kjenner mange som skal reise til Oslo i morgen og demonstrere, forteller Bakhtaydar.

Etterlyser respekt
Han mener Norge bare vil lage problemer selv.
- Hvorfor gjør de sånn? Hvis jeg går i kirka og snakker stygt om dere, blir dere ikke sinte på meg da? Alle mennesker burde respektere hverandre og hverandres religioner, understreker han.

- Undertrykkende
De fleste av sjåførene vil helst være anonyme, men sterke meninger har de alle.
- Jeg mener tegningene er svært undertrykkende. Dere fornæmer meg og har gjort det flere ganger nå. Du snakker ikke stygt til Kongen eller til en dommer i en tingrett, for det er personer du respekterer. Muhammed er veldig stort for oss muslimer, men dere fortsetter å fornærme oss. Vi spør hver gang “Vær så snill ikke gjør dette”, sier taxisjåføren, som skal på det han omtaler som en fredelig demonstrasjon.
- Jeg skal sende meldinger til venner og familie og oppfordre dem til å bli med på det, forteller han.

- Djevelsk barnslig
Det er 15 minusgrader ute, og en av sjåførene inviterer meg og fotografen til å sette oss inn i taxien da han ser at vi fryser.
- Hva er dine meninger rundt karikaturtegningene av profeten Muhammed? spør jeg forsiktig.
Øynene hans kan nesten gi meg svaret. Det er tydelig at det er mange følelser rundt dette spørsmålet.
- Jeg syns karikaturtegningene av profeten er djevelsk barnslig og ondsinnet. En helt unødvendig sak som vi kunne vært foruten. Det tjener ikke samfunnet godt å provosere hverandre på den måten. Det er totalt idioti og respektløst, sier han kaldt.

- Misbrukt og voldtatt
- Hva legger du i ordet ytringsfrihet?
- I ordet “ytringsfrihet” legger jeg at man kan si hva man vil når man vil uten å bli belastet for det. Men i denne saken blir ytringsfriheten misbrukt og voldtatt. Et eksempel: Det er lov å gå på gaten, men hvis jeg heller vann på veien der folk går slik at de faller på den glatte isen, misbruker jeg friheten min. Man må tenke seg om, “Vil det jeg gjør nå skade meg? Vil det skade samfunnet? Vil det skape uvennskap? Venner og familie av meg reagerer med avsky, og de syns det er totalt forkastelig, forteller taxisjåføren.

- Fri mann i et fritt land
I den lange taxikøen utenfor jernbanestasjonen møter vi også sjåføren Ihsan Mahmood. Han er mer diplomatisk innstilt.
- Personlig respekterer jeg alle religioner. Jeg er en fri mann i et fritt land. Vi er heldige som bor i Norge, som er et svært fredelig hjørne av verden. At noen velger å tegne karikaturer er et valg de gjør selv. Det betyr ikke at det er riktig, men vi skal heller ikke hente problemer fra andre land til Norge. Jeg kommer ikke til å delta i demonstrasjonen fordi det ikke kommer noe godt ut av det, mener Mahmood.

Av Joakim Skarli (tekst og foto)

Det er søndag og jeg har stått opp klokken 7.30 på morgenen. De fleste på Danvik ligger og sover og drømmer seg bort.
I mens gjør jeg meg klar for en liten tur med to gode kamerater, Chris Nicolay Og Mats Pettersen.
Jeg har en fantastisk følelse inni meg, som sier at denne dagen vil gi meg noe helt spesielt!

United-reserver vs Stabæk
Chris står etter avtalt tid utenfor hovedinngangen i sin Ford. Jeg og Mats er allerede pakket og klar.
Ferden vår denne søndagen går til Telenor Arena for å få med oss Stabæk, som tar i mot Manchester United-reservene. For øyeblikket trenes laget av nordmannen og eks-Unitedspilleren, Ole Gunnar Solskjær.
Jeg legger ikke skjul på at jeg er en skikkelig fotballidiot og selvfølgelig har Manchester United høyst oppe og i mitt hjerte!!

Elever er kameramenn
Da vi ankommer stadionen, som forøvrig er første gang jeg er på, drar vi rett til VIP-inngangen. Chris og Mats står jo oppført som kameramenn til tv-produksjonen av kampen.
Jeg derimot har med meg pressekort i håp om å få et lite intervju med en spiller.
Vi gjør oss klare til kampen. Jeg noterer litt mens Chris og Mats ordner utsyr og kamera til kamp.

Favorittseier
Klokken er nå blitt 13.00, og kampen er i gang!
Manchester United er soleklare favoritter, spør du meg!
Jeg sitter i VIP-avdelingen og har god oversikt over både kampen og mine to kompiser, som nå er satt som kameramenn!

Kan dagen bli bedre?
Kampen ender i en fullt fortjent 3-0 seier til Manchester United, og jeg er i utgangspunktet strålende fornøyd med det. Jeg tenker; Kan denne dagen bli bedre?
Like etter kampslutt løper jeg fra Chris, som pakket utstyr, og ned til presseavdelingen hvor spillerne kommer ut etter kampen.
Jeg har allerede avtalt et intervju med Tor Marius Gromstad, en kamerat av meg fra Arendal som spiller på Stabæk. Det intervjuet går veldig kjapt.

Hjertet dunker
Og det er da det skjer. Plutselig hører jeg en kjent Kristinsundsdialekt komme rundt svingen. Det er Ole Gunnar Solskjær!
Jeg har egentlig pakket ned alt av utsyr etter det kjappe intervjuet, og hjertet mitt dunker som aldri før! Ole Gunnar! Ole Gunnar!
Hele pressekorpset står der. Og der står jeg, smilende og inntrykket blant slue jounalister.

Trener på avslutninger
Sjokktilstanden min er i takt, og det eneste jeg får spurt om: “Har dere trent mye på avslutninger eller, Ole Gunnar?”
Jeg får et veldig kjapt ja tilbake. Solskjær virvler rundt videre til pressen, mens jeg står og nærmest ikke skjønner hva som har skjedd.
Før jeg visste ord av det, var alle spillerne i bussen, inkludert Solskjær.

Gledestårer
Mats og Chris Nicolay venter i bilen. Jeg ringer dem i det jeg løper ut og forteller hva som skjedde!
Det var nærmest gledestårer som kom ut da jeg kom til bilen.
De to kompisene mine sitter i bilen som noen spørsmålstegn. Jeg tenkte: Så heldig jeg var! Jeg fikk intervjuet Solskjær!

Av Elin Ryen og Marteline Nystad(foto)

Dikemark transittmottak ligger i Asker på grensen til Lier. Hit kommer flyktninger rett etter at de har kommet til Norge. De søker om asyl i Norge, og Dikemark er en holdeplass for mange av de som venter på å komme til førstegangsintervju
Det er Norsk folkehjelp som driver mottaket, på kontrakt med UDI. Den normale oppholdstiden på et slikt mottak er 2-8 uker, men helsemessige årsaker eller lang ventetid på intervju, gjør at noen blir lenger.

Annerledes hverdag

Hverdagen på et transitt mottak er ganske annerledes enn den hverdagen vi er vant til. Når en flyktning kommer til Norge, blir han eller hun plassert på et mottak med en gang. Dette er personer som kanskje har levd flotte liv i hjemlandet sitt, men som på grunn av spesielle omstendigheter må gi avkall på dette livet og flykte i sikkerhet. Dikemark transittmottak er et slikt sted.

Tilbys kun akutt legehjelp

Mange av de som kommer til Dikemark forventer å få all den legehjelpen de trenger og ønsker. Da blir de nok litt skuffet.

- På et transittmottak kan vi bare tilby akutt legehjelp. Vi følger retningslinjer fra UDI. Det er et stort ønske om helsehjelp blant beboerne, og det banker på kontordøra i ett sett, forteller Ida Svendsen, som er fornøyd med å jobbe ved mottaket.

Hun viser oss rundt på mottaket, som ligger flott til i forhold til naturlige omgivelser. Beboerne får tilbud om å være med på mye utendørsaktiviteter.

- Sterke historier

- Det er en spennende jobb. Ingen dag er lik. Det kommer jo nye mennesker nesten hele tiden, og en kan fort bli knyttet til noen. Det er veldig mange her som sitter på veldig sterke historier, forteller Ida, som har jobbet ved mottaket siden det åpnet i august 2008.

Ifølge Ida har det så langt ikke vært noe særlig tegn til svineinfluensaen på mottaket. De bor to eller flere på hvert rom, så smittefaren er der dersom noen først blir syke, men de håper de slipper unna influensaen.

Går forbi og glemmer

Hvordan det er å bo på et slikt mottak er noe vi nordmenn vet altfor lite om. Vi går som regel fort forbi når vi nærmer oss et asylmottak. Fremmedfrykten tar ofte overhånd, og vi prøver å glemme det like fort som vi begynte å tenke på det.

Vi har det godt slik vi har det, og tenker sjelden på hvordan de som kommer til landet, egentlig blir møtt. Jeg synes det derfor var en fin erfaring å kunne ta med seg når jeg gikk ut av bilen på plassen framfor Dikemark transitt mottak.


Nysgjerrige blikk

Inne ble vi møtt av mange nysgjerrige blikk fra beboerne og en hyggelig annsatt ved navn Ida. Hun fortalte oss mye om hvordan det var på mottaket og hvordan hun synes det var å jobbe der.

Det er et mottak fylt med blandet stemning, men det er som regel en god stemning. – Her er folk i en startfase, og har derfor positive tanker og mange drømmer om hvordan deres liv i Norge vil bli.

150 beboere

Ida forteller også at Dikemark transittmottak, som blir drevet av Norsk Folkehjelp, har plass til 150 beboere. Alle, bortsett fra enslige mindreårige, kan få plass her. – Vi har rett og slett ikke kapasitet til å ta oss av enslige mindreårige, men det finnes egne mottak for de.

De jobber også med å tilrettelegge mottaket for funksjonshemmede, og har allerede fått en rampe på trappa ute.

470 kroner måneden

På dette tidspunktet er det hele 12 småbarnsfamilier på mottaket. Ida forteller at det er godt med variasjon. Dette gjør miljøet mer harmonisk. – Vi har til og med to høygravide damer her, og én nyfødt baby. Det er en del ektepar ved mottaket, og de har en egen fløy for ektepar og enslige kvinner, mens en annen fløy er for enslige menn.

Beboerne ved mottaket får 235 kroner hver, to ganger i måneden. Dette er lommepenger som de kan bruke på det de vil. Når de blir sendt til et annet mottak, får de mer penger. Alle skjønner at 470 kroner i måneden ikke er mye penger i et land som Norge.

Naboene gir bort klær

I starten var naboene til mottaket skeptiske til å ha et transittmottak så nærme hjemmene sine. Dette har snudd til en positiv retning. – Naboene har ikke noe negativt å si. Mange av naboene har til og med donert alt fra klær og leker til sykler og bøker. Det meste av tingene som kommer inn til mottaket er donert av privatpersoner.

Naboer som donerer klær er en viktig ressurs for Dikemark. De får inn mye klær som beboerne kan forsyne seg av. Når en må flykte fra hjemmet sitt, ofte så fort som mulig, er det ikke alltid en rekker å pakke med seg så mye klær. Mange kommer også fra varmere land hvor de ikke trenger så mye varme klær.

Id-kort for sykkellån

De har et lager på loftet med alle de donerte klærne. Her kan beboerne, i grupper på seks og seks, komme inn én gang i uka og hente seg klær. Her finnes det klær for både liten og stor.

Syklene kan beboerne låne ved å levere inn id-kortet sitt som et slags depositum. Dette gjør de for å ha mer kontroll over hvor syklene blir av. De har opplevd at sykler har blitt borte, noe som er veldig kjedelig for de av beboerne som er flittige brukere av sykkeltilbudet.

Flyktningkafè

Idah fra Mauritsius, har vært en av drivkreftene bak aktivitetene på mottaket den siste tiden. Hun hadde bare vært på mottaket i en uke da vi var på besøk, men hadde uansett klart å sette i stand aktiviteter som jogging, tegning, geografi, positiv tenkning, meditasjon og sminkekurs.

Av og til har beboerne på Dikemark et kaféarrangement. Da inviterer de naboene til mottaket, og serverer mat fra de forskjellige hjemlandene. Ida kan fortelle at dette har vært et populært tiltak som naboene har satt veldig pris på.

Sender kona til å vaske

Beboerne vasker det meste selv. Gangvask, romvask, klesvask og kjøkkentjeneste.

Ida kan fortelle at de som regel har noen som melder seg frivillig til vask, men at de har hatt menn som har en tendens til å sende kona si til å vaske.

- Vi merker forskjell på likestilling hos noen av folkegruppene som er her, men dette er noe som går over etter hvert. Vask av fellesarealer er en aktivitet alle som bor her må delta på, og er sånn sett ikke frivillig. Å hjelpe til i kantine, er derimot en frivillig aktivitet. Det er heller ikke gitt at vi i løpet av noen uker på Dikemark får endret alles likestillingsmønstre, påpeker hun.

På Dikemark må alle trå til med sitt for å gjøre dette til et godt miljø å være i. Når det gjelder rommene er de ofte utstyrt med senger, skap og gjerne stoler, og ett lite bord. Badene er felles og de har også ansvaret for å vaske der, men transittmottaket har eget rengjøringsfirma som vasker både bad og toaletter.

God stemning, slitne bygg

Mens vi går rundt i de to byggene, Furuli og Bjerget, legger jeg mer og mer merke til stemningen. Personene vi møter er veldig positive, byggene vi møter, derimot, tilsier det motsatte.

Bygningene på Dikemark er store steinbygg fra tidlig 1900-tallet, og det har tidligere vært sykehus. Lukten sitter fortsatt i veggene, og Ida kan fortelle at de rommene som tidligere var røykerom, fortsatt lukter.

Byggene er slitt, både inni og utenpå. Malingen skaller av enkelte steder, og byggene viser til en lang historie.

Det er offentlige myndigheter som har ansvaret for byggene og vedlikeholdet av mottaket. Ida håper at det snart vil bli gjort noe med byggene. Miljøet er kanskje bra der, men falleferdige bygg kan fort skape en negativ stemning.

Slettes fra systemet

Om det er stor frihet på et slik mottak, er kanskje noe mange lurer på. – Beboerne må holde seg i landet. De kan forsåvidt gjøre som de vil på dagen, men de må sove her om natta, forteller Ida.

Hun kan også fortelle at dersom noen er borte fra mottaket i mer enn tre dager, blir de slettet fra systemet. – Cirka én person i måneden forsvinner fra mottaket. Det er ikke vårt ansvar å finne igjen de som forsvinner. Det er en politisak, og det er svært sjelden at noen kommer tilbake. Disse går rett og slett under jorda.

De har kontoll i 23-24-tida hver kveld, og kan dermed kartlegge hvem som er der og ikke.

Norskopplæring

På et slikt mottak er det vanligvis ikke norskundervisning, men flere av beboerne viser et ønske om å lære så mye som mulig. To frivillige og sterkt engasjerte naboer har satt igang et lite kurs for å lære beboerne litt norsk. De vil også prøve å få igang litt norskundervisning for barna som er på mottaket.

- Bøker har vi veldig lite av her, men alle som deltar på norskundervisning får utdelt kopier av aktuelle sider fra egne undervisningbøker, forklarer Ida.

Det er ikke nok midler til å kjøpe inn bøker, noe som gjør at de fleste bøkene på mottaket er på norsk. Dette kan også gjøre det vanskelig for noen å lære seg norsk når de ikke har noe å sammenligne med.

Matkulturkræsj

Når det gjelder mat, kan det være en utfordring på et slikt sted. Mange forskjellige matkulturer kræsjer sammen, og det er alltid forskjellige ønsker og behov. Et av de viktigste tingene når det gjelder maten på Dikemark, er at det aldri blir servert svin. På den måten slipper de konflikter som kan oppstå dersom det er beboere som av religiøse årsaker ikke kan spise svin. Mottaket har en kontrakt med et cateringfirma som leverer mat hver formiddag.

Bahargul fra Kina

35 år gamle Bahargul fra Kina har vært på mottaket i 3 måneder. Hun har mye å fortelle om både Norge og hjemlandet sitt. Bahargul liker seg veldig godt i Norge, og drømmer om å starte et nytt liv her sammen med mannen sin og deres sju år gamle sønn.

Bahargul og mannen er politiske flyktninger. De måtte reise fra Kina for å redde seg selv. De måtte etterlate sønnen på sju år, som fortsatt er i Kina sammen med moren til Bahargul.

Frykter avlytting

Det er sjelden hun får snakket med familien hjemme. Det er dårlig forbindelse, og frykten for å bli avlyttet er stor. Hjemme i Kina var Bahargul og mannen hennes lærere. De hadde en stor vennegjeng og var nært knyttet til familien.

Å måtte gi slipp på alt dette var vanskelig for Bahargul, som kan fortelle at hun og mannen hadde blitt satt i fengsel eller drept dersom de hadde blitt i Kina. Det samme gjelder dersom de drar tilbake. Derfor håper hun å få oppholdstillatelse i Norge. På den måten kan hun få sønnen hit, og de kan være trygge sammen.

Muslimsk minoritet

Bahargul tilhører en minoritetsgruppe, som utgjorde bare 2 prosent i byen hun og familien bodde i. De er muslimer, og fikk ikke lov til å utøve sin religion.

5. juli, var det en stor protest i hjembyen Urumqi. Baharguls minoritetsgruppe ville ha mer selvstendighet. De hadde gode karakterer men det var lite jobb, og var de så heldige å få jobb, var det som regel de dårligste jobbene.

Drepes for sin tro

Flere ble drept, og mange havnet i fengsel for ingenting. – En kan bli drept for å ha feil politisk mening i Kina, men hvis du dreper noen havner du bare i fengsel.

Mannen til Bahargul hadde med seg politiske grupper hjem, og på den måten ble de involvert i politikken. Dette endte med at hun og mannen måttte flykte etter at noen i den politiske gruppa ble drept.

Gråter for sønnen

Det er veldig sterkt for Bahargul å snakke om det som har skjedd. Hun må ta til tårene når hun forteller om sønnen sin, som hun ville ha dødd for å dra tilbake til. Hun vet at han trenger henne, og har derfor søkt om asyl i Norge, i håp om at de vil få en bedre hverdag sammen her.

Drømmen hennes er så klart en godtatt søknad. Hun drømmer også om å få sønnen til Norge, slik at han kan gå på skole her. Bahargul vil selv gå på skole i Norge. Hun ønsker å lære seg norsk og ta eksamen på universitetet, slik at hun kan bli lærer her.

- Nordmenn er imøtekommende

Bahargul liker Norge, og kan lett se for seg en framtid her. – Nordmenn er så imøtekommende. Jeg liker dem veldig godt.

Hun har også fått veldig skryt for norsken sin, noe hun er veldig stolt av. Maten derimot, er hun ikke så veldig begeistret for. – Jeg likte den ikke noe særlig i starten, men har begynt å venne meg til den. Jeg gleder meg uansett til jeg kommer til et nytt mottak hvor jeg kan lage den maten jeg vil, forteller hun og ler.

Starte nytt liv

Bahargul er ikke den eneste som er fornøyd med hvordan hun er blitt tatt imot. En gjeng afghanske menn kan fortelle at de synes nordmenn er veldig samarbeidsvillige og trivelige.

Disse mennene har bare vært i Norge i to-tre uker, men liker seg godt allerede. De kom til landet på grunn av fare for egen sikkerhet, og håper å kunne starte et nytt liv i Norge. De er heller ikke så begeistret for maten de får, men sier at den til tider kan være god.

Lange dager

De lengter etter noe å gjøre, og sier at selv om det er mange aktiviteter å være med på, savner de å gjøre noe fornuftig arbeid. – Dagene blir ofte lange når en går og venter på svar. Hvis vi bare hadde hatt noe arbeid å gjøre, så hadde vi sluppet å tenke så mye på alt som har skjedd.

Etter noen timer på Dikemark transittmottak, kjenner vi at det er mange inntrykk å fordøye. En annen hverdag som er så nærme oss, er vanskelig å forestille seg. Personene som lever her har opplevd mye vi ikke en gang kan forstå, og det vil nok være slik for alltid.

I løpet av skoleåret setter Danvik-elevene til livs 4.000 brød. Men brødene kommer ikke rekende på en fjøl. Det er noen som baker dem. Vi har møtt de kreative kokkene som setter pris på deig.

Av Heidi Riber og Joakim Fjeldli (foto)

I løpet av et år lager kjøkkenet på Danvik Folkehøgskole mye mat. Da skulle man tro at mye mat ble kastet. Det er ikke tilfelle.
- Det blir kastet veldig lite mat på kjøkkenet på Danvik i forhold til andre steder. Grunnen er så enkel at restene blir brukt til lunsj dagen etter, forteller en av kokkene, Pia Waters.

Hun synes elevene er nokså flinke til å spise opp maten de tar til seg.

Rester fra grønnsaker og frukt, ble tidligere gitt til grisemat. Nå brukes restene til biodynamisk drifstoff.

“Thriller”

På radioen spilles «Thriller» med Michael Jackson, mens lærlingene Eskil, som nettopp har avlagt fagprøve, og Henriette jobber iherdig med å sette dagens varer inn på lageret. Tilsammen bytter seks kokker på å jobbe på kjøkkenet på Danvik; to lærlinger og fire utdannede kokker.

17 liter hvetemel

Kokkene på kjøkkenet fordeler arbeidsoppgavene tidlig på dagen, men hvor lang tid bruker de egentlig på å forberede og lage middag? Hvordan vet de hvor mye mat de trenger til å dekke behovet til 155 griske Danvikelever?

Hvor lang tid bruker dere cirka på å lage middag?
- Vi begynner på middagen omtrent etter lunsj i 13-tiden, og bruker da cirka 3,5 timer. Noen dager lager vi ting på forhånd tidligere på dagen. Men alt dette varierer egentlig etter hva vi lager.

Hvordan klarer dere å beregne nok mat til alle?
- Vi ganger antall porsjoner med oppskriften, så finner vi ut hvor mye vi skal lage. Når vi baker 190 rundstykker bruker vi cirka 17 liter hvetemel, sier Sissel.

25 brød pr. elev

- Det er vanskelig å si. Vi bruker omtrent ti til femten kilo grønnsaker til hver middag, så kan du selv regne ut hvor mye det blir i året selv, forklarer han.

Det går omtrent 25-30 brød om dagen, som utgjør cirka 4.000 brød i løpet av et skoleår. Da spiser elevene omtrent cirka 25 brød hver for seg.

Svineinfluensa

Lapper som beskriver hvordan man skal vaske hendene og hvordan man bør ta i bruk albuekroken når man nyser uten papir, henger fortsatt rundt omkring på skolen.

Likevel ble skolen i begynnelsen av november hardt rammet av influensa, og flere fikk påvist svineinfluensa etter legebesøk. Nå er situasjonen normalisert.

Håndhygiene

Håndhygienen når elevene skal spise har kanskje vært det lærerne har drillet mest på. Kjøkkene derimot har ikke endret noe sine hygienevaner, da disse fra før er strenge. Alle anbefalinger fra helsemyndighetene følges nøye.

- Hygienen har alltid vært god her på kjøkkenet. Vi bruker plastikkhansker og er veldig nøye med å vaske hender, forteller Pia.

Kokkene ønsker derfor heller å bedre hygienen hos elevene. Det blir satt ut «anti-bak» slik at alle elevene får vasket seg på hendene, og slipper å smitte hverandre om noen er syke.

Hvorfor er kokkeklærne hvite? Hadde det ikke vært mer praktisk om det hadde bitt brukt sorte klær?
- Det har med hygienen å gjøre, og så ser det renere ut. Da ser man lett om man blir skitten og når man må bytte klær.

Går opp i gradene

Eskil forteller at i løpet av dagen har kokkene flere pauser, vanligvis tre. Men under jul- og konfirmasjonstider blir det mindre pauser, ettersom de får mer å gjøre.
- I pausene planlegger vi dagen og fordeler oppgaver, sier Eskil. Han forteller også at alle kan utføre samme oppgavene, og det er ikke slik at lærlingene får de «dårlige» eller kjedelige oppgavene. Men de går opp i gradene etter hvert.

Fisk to ganger i uka

Hvordan planlegger dere hva elevene skal spise? Hvem lager menyen og hvor lang tid bruker dere på å planlegge den?
- Når det kommer til menyen er det oftest Ørnulf og de andre kokkene som bestemmer. Lærlingene får gjerne komme med innspill. Det samme gjør elevene, forteller Eskil.

Når de setter opp menyen lager de ofte en langtidsplan og forbereder god tid i forveien hva de skal lage de neste dagene og ukene. Kokkene prøver å gi elevene et balansert kosthold, og prøver å servere fisk et par ganger i uken.

Catering

I tillegg til å lage mat til elever og lærere på Danvik, driver kjøkkenet med catering, hvor de lager mat til selskaper og spesielle anledninger.

Hvordan klarer dere å lage mat til 150 elever og samtidig drive catering?
- Dyktige kokker, ler Ørnulf. Neida, vi bruker ledig kapasitet. Vi hadde ikke hatt så mange ansatte som vi har, om vi bare skulle ha lagd mat til 150 elever. Maten elevene får består av en middag. Resten av måltidene består av brød og andre lette retter.

Fornøyde kunder

Hvordan er tilbakemeldingene?
- Bare positivt!
Så du sier at dere aldri har fått noen dårlige tilbakemeldinger?
- Jeg kan egentlig ikke huske sist vi fikk dårlige tilbakemeldinger. Men det er selvsagt noen som av og til er misfornøyde. Det er omtrent aldri på grunn av maten. Da går det mer på at det er blitt feil i bestillingene, påpeker han.

Cateringen på Danvik har mange kunder som kommer igjen, og det er et tegn på at de er fornøyde og får det de vil ha. Kjøkkenet omsetter for rundt en million kroner i året.

Kritisk til lunsjen

Vi i redaksjonen vet at det er mange elever som er misfornøyde med ordningen skolen har med varm mat i lunsjen, og at mange av elevene savner frukt. Kokkene kom med et konkret svar om at grunnen til det er at varmmaten som serveres i lunsjen er rester fra tidligere måltider. Etterspørselen til frukt ville de bringe videre, og ville gjerne prøve å gjøre noe med det også.

Vi tok turen opp og snakket med Torstein Nilsen som er økonomileder på skolen. Han kunne fortelle oss at de ansatte på skolen har forstått at elevene finner det som et problem at det er nok varm mat til alle, og at det ofte er de samme personene som får restemat. Derfor har de prøvd å komme på noen løsninger som kan gjøre slik at det blir rotasjon i matkøen.

- Vi har snakket om et forslag som går ut på at linjene bytter på å komme først i køen inn til lunsj, sier Torstein.

Fakta om kjøkkenet

Ansatte:

Pia Waters har jobbet som kjøkkensjef på et hotell i Brighton, England og har jobbet på Danvik i tre år hun også.

Ørnulf Mathisen hadde sin lærlingtid på Myller Hotell i Drammen. Senere har han jobbet som kokk i militære. Da han var i millitære jobbet han også på Rica Hotell Kirkenes. Ørnulf har også jobbet på Rica Hotell Oslofjord, og har til nå jobbet i 16/17 år som kokk på Danvik.

Eskil er akkurat ferdig med lærligtiden og har bestått fagprøven. Han har jobbet på Danvik i år, og jobber nå som vikar for Hege, som er sykemeldt.Han trives veldig godt og ønsker å jobbe her til han blir «kastet» ut. Det kommer nok desverre til å skje. Snart er Hege friskemeldt, for da er det ikke lenger bruk for en kokkevikar på Danvik.

Nina og Henriette begynte som lærling i august i år og har akkurat begynt lærlingtiden.

I tillegg jobber elevene som kjøkkenvakt.

Av Therese Jensen og Mari Knapstad Nilssen (foto)

Det er stille da vi ankommer huset. Det eneste som er igjen etter de to barna Douglas (11) og Deborah (15), er bilder på veggene og barnerommene som nå står tomme.
Barna dro på ferie til Brasil med sin mor etter sommerferien hos far, men kom ikke tilbake.

Født i Rio
Vi møter drammenseren David Lindberg på morgenen en kald høstdag. Han har tatt seg fri fra jobb for å møte oss og fortelle sin historie. Han vil snakke om sine to barn, som nå har blitt bortført til Brasil for andre gang.
Han forteller om hvordan han falt for barnemoren, som er fra Brasil. Hans første datter, Deborah, ble født i Rio og kom til Norge da hun var ti måneder gammel. Fem år senere kom hans andre barn til verden, Douglas.

Samværsrett
Da foreldrene skilte lag kom spørsmålet om hvem som skulle ha den daglige omsorgen for barna, opp i retten. Saken endte i morens favør, men David Lindberg fikk samværsrett og hadde jevnlig kontakt med barna. Helt til en kald desemberdag i 2003.
Da Lindberg skulle hente barna i barnehagen og på skolen i Drammen, fikk han beskjed om at verken datteren eller sønnen hadde kommet i barnehagen eller på skolen den dagen. Det viste seg da at barnemoren hadde tatt barna ut av landet uten hans samtykke, og tatt dem med seg til sitt hjemland.

Lang kamp
Deretter startet en lang og vanskelig kamp for å få barna tilbake til Norge igjen.
Lindberg ser lengselsfullt ut i rommet mens han forteller om den vonde tiden, de vonde følelsene, savnet etter barna og den lange kampen med myndighetene og rettsvesenet.
Han erfarte at det ikke er noen automatikk i at barn som blir bortført av en av sine foreldre, blir hentet tilbake til landet. Han må finne ut av alt, og dra i gang saken selv.

Stoppet barnebidraget- Organene seg imellom snakker ikke sammen. Det var opp til meg å koble dem sammen og få ting til å skje ,sier Lindberg oppgitt.
Han trekker frem et eksempel der han fikk Justisdepartementet til å be NAV stoppe barnebidraget til mor, da han mente at det månedlige underholdningsbidraget fra han ville bidra til å opprettholde bortføringen, da denne summen er betraktelig mer verdt i Brasil enn i Norge.

Hundretusener- NAV har ingen regler eller noen automatikk i å stoppe utbetalinger ved barnebortføringer. Det ironiske i dette er at staten bruker hundretusener på å få barna tilbake til Norge igjen, samtidig som jeg underholder mor og bidrar til å opprettholde bortføringen, sier en frustrert Lindberg.

Derfor ble det mye reising mellom Norge og Brasil.

18 timers flyreise
Det var en tøff tid da han ofte måtte fly i 18 timer, på kort varsel, for å være tilstede under rettsmøtene, og samtidig vite at han hver gang måtte reise tilbake til Norge igjen uten barna.
Men han lyser opp og øynene glitrer mens han forteller om det første møtet med barna i Brasil, etter lang tid uten noen kontakt. Det var under det første rettsmøtet i 2006 at han fikk se barna igjen for første gang siden bortføringen.

- Tiden sto stille
Tiden sto stille, minnes han. Det var et veldig sterkt og rørende øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme, da barna og moren, som var blitt forsinka, kom inn døra til rettslokalet, og barna så meg, forteller han.
Etter dette fikk David Lindberg ha samvær med barna hver gang han måtte til Brasil i forbindelse med saken.

Ny familie
Mens alt dette pågikk fikk Lindberg to barn til, men forholdet med disse barnas mor røyk på grunn av alle påkjenningene som bortføringen og den påfølgende kampen for barna førte med seg.
Men han har et godt samarbeid med denne barnemoren, og foreldrene bor bare få minutter unna hverandre. De har derfor tilnærmet delt omsorg for barna.
- Det at jeg har de yngste barna hos meg, at jeg har et godt forhold til deres mor, og at jeg vet at jeg har dem, har hjulpet veldig, sier han.

Moren flyttet til Norge
Men striden med hans første kone var fortsatt fastlåst. Etter en lang og hard kamp, med rettssak og utallige rettsmøter og flyreiser mellom Brasil og Norge, ble det omsider inngått et rettsforlik.
Etter mye press på mor fra brasilianske myndigheter, valgte mor tilslutt å ta med seg barna og flytte tilbake til Norge etter 4 1/2 år på flukt. Dermed fikk Lindberg igjen samvær og jevnlig kontakt med barna.

Flyttet til faren
Datteren Deborah, som nå var blitt 14 år, valgte etter hvert å flytte hjem til faren, og bodde der hele skoleåret mens hun gikk i 9. klasse.
Debora hadde fast bostedsadresse hos faren, mens Douglas bodde i Trondheim hos moren. Etter at barna tilbragte sommerferien 2009 hos faren, skulle barna være med sin mor på ferie til Brasil i tre uker, for så å returnere til skolestart i Norge. De kom ikke tilbake igjen.

Ikke nervøs
Var du ikke nervøs når du visste at barna skulle til Brasil igjen med sin mor, med tanke på det som skjedde i 2003?
– Jeg er ikke den som går rundt og er nervøs, sier Lindberg, men det er klart at det ligger jo i bakhodet hele tiden, og en sånn opplevelse gjør noe med en. Min måte å takle situasjonen på og holde de vonde tankene unna, har vært å jobbe mye og ha tusen jern i ilden. Jeg er en energisk person, som får hverdagen til å gå ved å holde et høyt tempo. Jeg velger å være optimistisk, og velge bort det negative, sier han.

Venter på barna
Nå venter han bare på å få de to eldste hjem igjen. Denne gangen skal de bo hos han hvis de kommer tilbake.
Han tar oss med rundt i huset for å se på underetasjen. Her er han er i ferd med å pusse opp soverommene og badet til de eldste barna, så alt skal stå klart til de kommer hjem igjen.

- Ved å ikke komme tilbake med barna denne gangen brøt mora rettsforliket, mener Lindberg.

Rettsforlik
Denne gangen får det større konsekvenser, da det nå foreligger et rettsforlik om at barna skal bo i Norge og ha jevnlig samvær med sin far. I tillegg hadde den eldste bostedsadresse hos faren, i motsetning til forrige gang.
- Å bortføre barn man selv har daglig omsorg for, får ikke konsekvenser. Egentlig er det veldig lett og fritt fram å ta med seg barnet ut av landet. Men når jeg har den daglige omsorgen, og hun har bostedsadresse hos meg, er det en straffbar handling å ikke komme tilbake i henhold til avtalen, påpeker han.

Ny rettssak
Det er nå en ny rettssak på gang i Brasil. Lindberg fikk deadline for å hente barna innen 23. oktober. Men siden mors frist for å anke saken var satt til 29. oktober, kan han ikke få barna tilbake før ankesaken har vært oppe. Utfallet av den er så langt ikke kjent.
I tillegg er situasjonen veldig vanskelig for barna, som trekkes mellom mor og far, spørsmålet om hvem de vil bo hos, og i hvilket land de vil bo.

Vil bo hos moren
Barna sier nå selv til føderale myndigheter i Brasil at de helst vil bo hos moren i Brasil, men at de heller ikke har noe imot å bo i Norge, forklarer david Lindberg.
- Men det er klart at det er vanskelig for dem, og at de blir påvirket av sin mor, når det er der de er. De må lære pappa å kjenne på nytt, da det er så mange år vi har mistet sammen. Men jeg kjemper for barna, jeg kan ikke gi opp for deres skyld, understreker han.

Gir ikke opp
Selv om han har opplevd at det kan ta år å få barna tilbake, håper han at tiden jobber for ham.
- Jeg må tenke på hvilke signaler jeg gir til dem. Jeg vil at de skal vite at jeg har gjort alt jeg kan for dem. Jeg vet at barna mine stoler på meg. De vet at jeg er en som kjemper og ikke gir opp. Men hadde de kommet tilbake til norge, og selvsagt til meg, når alt har roet seg litt, og sagt at de helst vil bo i Brasil sammen med sin mor, så ville jeg latt dem gjøre det, sier David Lindberg.

Av Ingvild Grendstad og Heidi Riber (foto)

Det viser en ny undersøkelse foretatt av dagsorden.no.
Vi sjekket syv butikker i Drammen sentrum for å se om de kan tilby alkoholfritt øl kaldt. Bare to av butikkene kunne tilby dette. Kjøleskapene var levert av Aas bryggeri.

Særbehandling
De fleste butikkene vi var innom, som hadde øl opptil 2,5 prosent alkohol i, mente at de hadde for liten plass til å ha et eget kjøleskap til det. Til og med Ultra, en av de største dagligvarebutikkene i Drammen, har alkoholfritt øl ståendes varmt. Derimot har de et eget kjøleskap til bare Heineken øl.

Størrelsen avgjør

Det er størrelsen på butikkene som er avgjørende for om det blir tilbudt kald alkoholfritt øl og lettøl i butikkene, ifølge Forbundet mot Rusgift.

I Ultras tilfelle, som er en butikk av relativ stor størrelse, var det heller ikke satt av plass til kjøleskap for alkoholfri øl. Vi fikk dessverre ikke snakket med personalet på Ultra, men det var åpenlyst at mangel av kald alkoholfri øl ikke skyldes plassmangel.

Må ikke forveksles

I alkoholloven står det at øl fra 2,5 prosent til 4,7 prosent skal stå på en slik måte at det ikke kan forveksles med alkoholfri øl og lettøl. Derfor kan det være problematisk for butikkene å ha nok plass i kjøleskapene sine til alkoholfri øl og lettøl.

Spar på Torget Vest og Kiwi like ved kinoen i Drammen sentrum hadde kald øl til under 2,5 prosent. Disse butikkene hadde fått egne kjøleskap fra Aass bryggeri. Butikkene var også forholdsvis små.

Ikke prioritert

Ifølge Forbundet mot rusgift har flere organisasjoner og grupper forsøkt å kontakte Helse- og omsorgsdepartementet om saken, men det viser seg at dette ikke er en prioritert sak for dem.

Skal du pendle fra Drammen til Oslo? Da kan du forberede deg på en sur tur. Er du ikke sint og irritert fra før, blir du det garantert nå. Pendlertoget kan skilte med surhetsgaranti.

Av Silje Nordheim og Maria Hoel (foto)

Klokken er 06.30 på morgenen. Jeg ser toget komme. Jeg gnir meg i øynene, gjesper litt, tar på meg et blidt ansikt og gjør meg klar til å gå på toget.

Lungemos og blåmerker

Toget stopper. Folk løper på. Jeg føler meg som lungemos idet jeg går på toget blant alle menneskene. Etter litt knuffing her og noen nye blåmerker der, tar det ikke lange tiden før munnvikene mine peker nedover. Det blide ansiktet mitt har tatt flyet hjem.

Kupeen er ganske full, og det er dårlig stemning her. Det lukter stramt, folk har sure miner og stresser rundt. Alle ser passe lei ut. Ja ja, tenker jeg. Her sitter det folk med sterke meninger om hvordan det er å pendle. Etter hvert benytter jeg sjansen til å gå bort og prøve å snakke med folk.

Snur seg vekk

Jeg presenterer meg, forklarer kort hva jeg er her for. Men før jeg rekker noe som helst, får jeg et kaldt nei. Jeg går videre. Folk bare rister på hodet og snur seg vekk. Noen vifter meg bort med hånda. Andre roper etter meg at jeg skal ”mind my own business”.

Jeg setter meg ned igjen. Jeg er småsur og vil egentlig bare gi opp. Så kommer det en mann på neste stopp. Han setter seg ved siden av meg, drar opp pc-en sin og setter i sitt mobile bredbånd. Litt etter begynner han å banne og stå i, før han klapper igjen pc’n og banner litt til. Det funker ikke.

Hater å ta toget

Han lener seg tilbake og oppdager meg, som sitter der med blokk, pc og noterer. Han ser rart på meg og snur seg. Jeg tenker at dette er en sur man som hater å ta toget. Jeg tenker at han har sikkert noe på hjertet om akkurat dette. Så forklarer jeg pent hvem jeg, men han bare fnyser til meg. Greit, tenker jeg og snur meg. Etter litt finner han vist ut at togturen ble ekstra kjedelig uten pc, og sier at det er greit like vel. Han kunne tenkt seg å bli intervjuet.

Alltid for sent

Mannen med pc-en velger å ikke gi navn og bilde. Jeg spør om han er en pendler og hva han syntes om det. Mannen sier at «ja det er han», men han er rett og slett dritt lei. Han snakker om toget som alltid er for sent, om stresset for å komme seg på jobb til tide, at han ofte må stå om han tar et senere tog. Så legger han ut om hvor mye han misliker denne måten å komme seg til jobb på.

Tvangspendler

Jeg spør han om hvorfor han da gjør det, og om han hadde likt det bedre om det var bedre ordninger på toget, mindre knuffing og sure miner. Han sier at han må pendle av private grunner. Hadde det vært opp til han ville han aldri gjort det.

Mannen gir fra seg et lite sukk, og forteller at han syntes det er trist at alle er så sure og irritable. Han som ellers er en sånn bli og hyggelig mann blir selv sur når han kommer inn i et tog full av irriterte mennesker.

Paddesur konduktør

Han sier at han kunne ønske at konduktøren var blidere. For konduktøren er sur som en padde. Det ser ut som han hater jobben sin.

Mannen med pc-en ønsker at det hadde gått flere tog, at togene var renere ble tatt bedre vare på, og at det var plass til alle. Da hadde nok alle vært blidere, og togturen ikke så ille. Han sier at irritasjon er veldig smittsomt, og at det ikke er noe gøy å få en dårlig start på dagen hver dag.

«Det helvetes toget»

Plutselig begynner mannen jeg snakker med å banne igjen. Han blir kjempesur igjen, og ikke minst sur på meg, fordi han brått oppdager at han har glemt å gå av stasjonen på grunn av meg.

Jeg sier masse unnskyld, og beklager det. Han smiler lurt, og sier det er ikke meg han er sur på. Det er det helvetes toget som aldri sier ifra stasjonene høyt nok over høyttalerne.

Så reiser han seg, og går av på neste stopp.

Når det så er min tur til å gå av toget, går jeg ut med et litt blidere ansikt. Jeg tenker på det mannen sa, og får fort se at et smil smitter like fort som et surt ansikt.

Av Hans-Kristian Rangnes og Fredrik Johannessen (foto)

Det er slutten av en æra for Håvard Lilleheie. Han har bestemt seg for å slutte med Manshow – et show som har dratt bra med seere over tre sesonger, men «nok er nok» sier Lilleheie. Nå vil han rendyrke sjangeren talkshow, og lover nye skamløse innslag i nysatsingen «Showman».

«Jeg vil ta det beste fra alle de største talkshow’ene som Letterman, Jimmy Kimmel og Jay Leno og tone ned dasshumorn litt fra Manshow,» sier Lilleheie i en sofa på Union Brygge.
Og til alle de hardbarka fans av Manshow, så sier Lilleheie at han håper de følger med ham videre til nytt show. Han har tatt med seg en del fra sitt tidligere show, men prøver å heve kvaliteten.

Familiebil

Håvard Lilleheie innrømmer at han har svelget sin manndom, og gått til innkjøp av en mer familievennlig bil.
«Det å bli familiefar er hyggelig det, men det er ikke noe jeg anbefaler en så ung mann som deg» ler han.
Komikeren må også innrømme at han har byttet noen bleier, og synes at han klarer seg ok i sin nye rolle.

Dårlig planlegger

Men mange av oppgavene, som å stå opp om natta, blir gitt til barnemoren.
«Jeg er heller ikke en person som tenker veldig langt framover i tid, men er dårlig til å planlegge. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over hvordan det ville bli å bli pappa», røper Lilleheie.

Strømsgodset

Som blodfan av byens fotballstorhet, Strømsgodset, har han klare meninger om lagets evne til å beholde plassen i Tippeligaen.
«Selvfølgelig klarer vi oss. Jeg tror vi ender opp på kvalik til slutt. Men hadde jeg måttet ta over for Ronny Deila, hadde jeg nok hatt en mye mer kynisk taktikk på bortebane for å skaffe flere poeng», sier Lilleheie med et stort smil.

Og som alle nå vet; Godset sikret fornyet Tippeliga-kontrakt etter 2-1-seier over Viking på Gamle Gress sist søndag.

Sugen på ny film

Selv om han nå har fokus på sitt nye show innrømmer Lilleheie at han har lyst til å spille i en film igjen etter suksessen hans med United tilbake i 2003. Til slutt så har Lilleheie et tips til alle de som har lyst til å komme seg inn i show business: «Stå på, ta aldri et nei for et nei, vær ærlig med deg selv og jobb med å bli bedre. Selv om det hjelper å være pen selvfølgelig!»