Av Birthe Bentsen

Ved midnatt den 20. November brakte det løs, fnisete 14-åringer sto og trippet av spenning. Den andre filmen i Twilight-serien skal snart vises.

Ytterst få er utkledte, men man kan skimte et par vampyrer i det fjerne hvis man ser godt etter i salen.

Dette er en film som blir sett av mange uansett hvordan kritikkene blir. Fan-basen er enorm, men den har ikke stort potensiale til å skape nye fans.

Fortsettelse fra forrige film

Historien fortsetter der den første Twilight-filmen slapp. Alt er tilsynelatende bra, men på grunn av omstendigheter som involverer blod, reiser Cullen-familien fra byen Forks, og Bella faller inn i en depresjon.

Filmskaperne har valgt å legge lite vekt på den første tiden, og først etter noen måneder begynner den egentlige filmen.

Mer personlig

På mange måter egner denne historien seg bedre på film enn i bokform. Men ting som at indre dialog i boken blir byttet ut med ”Dear Alice”, mailer til Edwards søster fra Bella om hvor forferdelig Bella har det, fremstår bare rart utad.

Det at ikke disse mailene blir mottatt, gjør det kanskje mer personlig likevel. Men det krasjer med karakteren, som skal være veldig innesluttet. Filmen har også tendenser til å prøve å holde på for mye av historien i boken.

Bedre skuespillerprestasjoner

Av skuespillerprestasjonene synes jeg det lille Robert Pattinson (Edward Cullen) var med i denne filmen, var bedre enn i den forrige. Hos Taylor Lautner (Jacob Black) var det også absolutt en forbedring.
Selv om syntes det var noe som manglet, imponerte han meg mer enn jeg trodde han ville gjøre. Jacob ble for meg mer en karakter man kunne like og sympatisere med nå enn før.

Er blitt eldre

Vi får i liten grad se skolehverdagen i denne filmen, og når man gjør det er det vanskelig ikke å se at enkelte av skuespillerne er blitt litt eldre siden sist.

Jeg er glad for at man ikke har valgt å skifte ut noen, men det er vesentlige forskjeller på mange av dem.

Søt høflighet

Vampyrenes ”kongelige” i Italia er noe jeg personlig hadde ønsket å se mer til. Selv om dette blir bakgrunnshistorie, er historien om Volturi-familien noe av det mest interessante, og man kunne med fordel vist litt mer av dem.

Micheal Sheen som Aro, er den av dem man ser mest av. Hans tolkning av søt høflighet, samtidig som om du vet han ville ha drept deg på et sekund hvis han ville – det er veldig bra.

Profesjonalitet og budsjett

Filmen er i større grad preget av humor, om enn billig humor, enn den forrige. Kanskje ikke så rart i og med at filmens regissør er mannen bak ”American Pie”-filmene og mange andre komedier.

Man merker også fort at dette er en film mye mer preget av profesjonalitet og et større budsjett enn den forrige filmen. Effektene er mye bedre, og selv om ikke alt er perfekt, er det lettere å tro på mye av det vampyrene og varulvene gjør.

Det kan også nevnes at musikken i filmen er veldig flott og står veldig fint til filmen, slik at du av og til nesten ikke merker at det faktisk er musikk.

Positivt overrasket

For min egen del tror jeg at jeg hadde skrudd ned forventningene til filmen såpass mye at det var umulig ikke å bli positivt overrasket. Jeg er ikke noen stor Twilight-fan selv, og merker jeg synes det er litt morsomt når Robert Pattinson gjør sin entré, og halve salen sitter og sukker. Men tross alt ble jeg faktisk positivt overrasket, og med forbehold om å angre, gir jeg filmen terningkast 4.

Av Ingvild Grendstad og Joakim Fjeldli (foto)

Til tross for at vi er så pirkete i klesvalget vårt, velger allikevel Fretex å satse på en egen Redesign avdeling. Vi har besøkt avdelingen i Drammen, den første og største moteavdelingen i Norge.

Vil hjelpe

Omgivelsene i arbeidsplassen er behagelig. Du føler med en gang at du er velkommen. Vi møter administrasjons– og attføringsleder Britt Løwe. Hun forteller oss om hvordan ideen startet.
- Vi ville hjelpe mennesker som sliter med psykiske og fysiske skader, som gjør at de ikke kan fortsette i sin tidligere jobb, eller gjør det vanskelig for dem å skaffe seg en ny jobb.

Attføring = kreativitet

Dette er mennesker som går på attføring. Hun mener at denne gruppen har en større evne til å være kreativ, og derfor har mange ideer de brenner for å få ut. Skaperglede skal være en drivkraft i arbeidsplassen, og Løwe vil at de ansatte skal synes at det er spennende å komme på jobb.

Mer miljøbevisst

Redesign har vært i drift tidligere, men nå som vi lever i en mer miljøbevisst verden er det blitt mer ”in” å skape nytt av gammelt.

Fretex Redesign Prosjekt utvikler gammelt materiale til nye produkter. En pelskåpe blir for eksempel til et putetrekk, og gamle glass blir til smykker.

Ny cafe i sentrum

Som ansatt kan du jobbe i butikken, på lageret, i kantinen eller i den nye kafeen som skal åpnes i samarbeid med Frelsesarmeen. Den eksakte beliggenheten til kafeen er fortsatt hemmelig, men den skal ligge i sentrum og være cirka 175 kvadratmeter stor.

Galleriutstilling

I kafeen vil det være salg og galleriutstilling av Redesign til Fretex.
Det er ennå ikke satt en åpningsdato, men Løwe forteller oss at kafeen vil åpne i hvert fall før jul. Kafeen er den første i Norge med dette konseptet.

Av Anette Magnussen

28 oktober startet verdenspremieren på filmen om verdens popkonge. Michael Jacksons – This is it.
Filmen handler om hans siste dager hvor han blant annet øvde til sin turné som skulle være hele 50 konserter i løpet av et år.

Enorme forventninger
Filmen har hatt enorme forventninger fra både store og små fans, og de av oss som ikke er fan har også sett på den med en smule interesse.

Filmtittelen er også tittelen på Jacksons aller siste låt, som allerede har gått inn blant samlingene av hans nr. 1 hits, som ”Thriller” og ”Bad”, og det før den har blitt gitt ut.

Aldri ment offentlig
Filmen starter med en tekst som forteller om bragden Jackson skulle gjøre.

Alle klipp som er brukt i filmen ble filmet for å være i Jacksons private lager, og var egentlig aldri ment for offentlig visning. Likevel bestemte konsertregissøren å lage filmen, med strålende respons fra fans verden over.

Bak kulissene
I løpet av filmen får vi se Jackson synge og danse slik vi husker ham fra musikkvideoer og tidligere konserter. Tegnene på sykdom var knapt synlig.

Vi får også se bak kulissene på innspillingene av bakgrunnsfilmene, som skulle bli brukt under konserten. Små intervjuer med dansere, band og andre som var med, samt samtaler og korreksjoner under øvelsene fra Jackson selv.

Tidenes konsert
Alt er samlet i denne filmen, av det som uten tvil ville vært tidenes konsert.

Med hint av humor både fra Jackson selv og andre rundt ham, og likevel øyeblikk som fikk fansen til å felle tårer.

Anmelders mening:
For en som ikke er spesielt fan av Michael Jackson, men likevel liker å høre på musikken nå og da, kan nok denne konsertfilmen bli litt lang.

Likevel er den god underholdning, som viser danser og sanger alle kjenner igjen.
En storartet film og en storartet konsert av en utrolig artist.

Av alt Jackson har gjort i sin karriere, var det ingen tvil om at dette virkelig var ”it”.
Flott underholdning for de som liker konsertfilmer med god musikk og fengende dansenummer.
Men du bør i det minste like musikken hans for at dette skal kunne gi deg noe.

Enkelte har kanskje trodd at dette var en dokumentar om Jacksons siste dager, men det er det ikke. Det er en konsertfilm om Jacksons øvelser og skapingen av de 50 konsertene han skulle gjennomføre.

Likevel er det god underholdning for musikkinteresserte, for ikke og nevne fansen.

En fans mening:
Det var helt genialt, jeg skulle ønske den ikke måtte slutte, forteller Lise-Lotte Hansen, som alltid har vært stor fan av popkongen.

Terningkast:
4

Av Silje Therese Nordheim
Lokalet er stemningsfullt, bildene gir meg stemning, og stemningen er til å ta og føle på.
Det første jeg ser når jeg kommer inn i lokalet, er en koselig liten kafè, med mange mennesker og god stemning.
Jeg går videre, og kommer inn i et stort åpent rom, og får følelsen av at jeg er i en gammel fabrikk. Jeg ser rundt meg, og ser kunst som virkelig passer til omgivelsene, samtidig som de er kontraster til hverandre.

(NB: Disse tre anmeldelsene ble skrevet tidligere i høst. Utstillingen ble avsluttet i oktober.)

“Jesus has a cock”

Jeg går forbi et maleri hvor det står ”Jesus has a cock”. Der blir jeg stående en stund og bare se. Mange sier at det er slik provosering som skaper kunst. Jeg føler at kunst ikke må provosere eller inspirere, heller gjerne gi et utrykk for følelser. Og det får jeg se mye av på denne utstilingen.

Piggtråd og overgrep

Jeg går ned i kjelleren. Det hele føles, og ser ut som en gammel ”bunker”. Det er kaldt, og en hul gjenklang i rommet. Kunsten der nede passer perfekt til omgivelsene. Det er sterk kunst. Installasjonene har noe de vil si, noe de virkelig vil formidle. I det ene rommet er det bilde av en gutt som står utenfor Vatikanet og blør fra underlivet. Det er hengt opp en piggtråd foran bildet. Her ser jeg at kunstneren tydelig er blitt inspirert av katolske presters overgrep på gutter. Hele stemningen gir meg gåsehud.

Blod og balltre

Jeg går videre til det andre rommet i ”bunkeren” og ser en stor blod ”splatt” og et balltre med blod på. Her er lyst og hele settingen perfekt til installasjonen. Denne instalasjonen har et ganske hverdagslig konsept over seg. Installasjonens budskap går hånd i hånd med hverdagens realisme.

Festpillkunstnere

Det er to deler av utstillingen. I Nachspiel delen blir de siste ti års festspillskunstnere presentert. Nachspiel kunstnerne er Inghild Karlsen, Olav Christopher Jenssen, Per Barclay, Bjørn-Sigurd Tufta, Bjarne Melgaard, A K Dolven, Elmgreen & Dragset, Ole Jørgen Ness, Børre Sæthre og Book & Hedén.

Brenner for

I Vorspiel delen har festspillskunstnere fra 1999-2008 invitert en kunstner hver som har utmerket seg, eller som de tror vil prege samtidskunsten fremover. Disse er Martin Skauen, Lars Monrad Vaage, Josefine Lyche, Mari Slaattelid, Sverre Bjertnes, Kjersti G. Andvig, Ane Mette Hol, Marit Følstad, Bård Ask og Helene Sommer. Det er mye variasjon mellom kunstnerne, men like er det en ting man nesten kan føle og ta på de har til felles. De brenner for det de driver med.

HANNE, 19 ÅR, SANDEFJORD

Hvilket inntrykk gav kunsten deg?

- Det gav meg et bra inntrykk av kunst, med stilige omgivelser som passet fint til innholdet. Jeg likte det.

Hva likte du best, og hvorfor?

- Det var en filmsnutt der to mennesker drev å tegnet på hverandre med tusj. Jeg likte veldig godt måten det var lagd på, stemningen, måten det skjedde på, i sånn ”sakte” film. Jeg ble litt trollbundet.

Hva likte du minst, og hvorfor?

- De militære bildene var utrolig kjedelig. Jeg skjønner konseptet, men kunstneren kunne gjort mer ut av det. Jeg syntes også temaet var ganske kjedelig, siden alle vet jo at naturen er modifisert av menneskene.

IDA, 20 ÅR, SKIEN

Hvilken inntykk gav kunsten deg?

- Det var helt klart samtidskunst. Men jeg syntes de var plassert hulter til bulter og det ødela inntrykket mitt litt. Det var f.eks 2 normale bilder, også plutselig et med skikkelig ”wow” faktor.

Hva likte du best, og hvorfor?

- Jeg likte den serien med ”Jesus has a cock” bildet. Det var så provoserende, når jeg så hva han hadde skrevet og malt, var det som å være i en diskusjon med maleriene, som et ledd mellom meg og maleren. Det gjorde at jeg ble engasjert, og det likte jeg.

Hva likte du minst, og hvorfor?

- De 4 tvene, jeg syntes det var altfor simpelt, altfor billig. Hvem som helst kunne gjort det, og jeg ser ingen baktanke i det. Så tåpelig at jeg ikke ble provosert engang.

Bak veggene i Kunstlaboratoriet

Utstillingen Nachspiel/vorspiel i Kunstlaboratoriet i Vestfossen er full av inntrykk og følelser. Les hva mediestudentene selv mener om det de fikk se.

Av Aina Norrøne

Utstillingen holder til i svakt opplyste lokaler på Kunstlaboratoriet i Vestfossen. Jeg drar dit uten så mye forventninger, men med et åpent sinn.

Meningsløs klatring?
Guide og kunstformidler Mari Sundet viser oss rundt. Med stor entusiasme gjør hun sitt ytterste for å fortelle om bildenes liv og historie.
“Ahead”, av AK Dolven er en film som ved første øyekast kun ser ut som meningsløs klatring oppover en fjellvegg. Ved nærmere ettersyn forstår man symbolikken bak.

Ta vare på de svakeste
Filmen vises på en stor aluminiumsplate, og gir oss sin egen lille historie om hvordan et samfunn skal tenke framover. En gruppe mennesker prøver å frakte et annet menneske oppover denne bratte fjellveggen. Jeg får et inntrykk av at kunstneren vil at vi skal ta vare på de svake i samfunnet, også under ekstreme forhold. Alt kan være mulig hvis alle jobber sammen. For å få fram budskapet enda bedre, er også aluminiumsplaten plassert skrått oppover mot veggen.

Dyster stemning
Vi beveger oss videre til Roma. En mann står utenfor en kirke. Til tross for at han blør kraftig fra underlivet, legger jeg først merke til øynene hans; fortvilelsen og fortaptheten er umulig å ikke legge merke til. Piggtråd er satt opp i rommet rundt bildet for å få fram den dystre stemningen. Religion er et sentralt tema, og mannen har helt tydelig blitt misbrukt i kirkens rammer.

Overgrep i Guds navn

Jesus sa: “la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke for Guds rike hører så dane til”. Fotografiet får fram katolske presters overgrep på unge gutter. Kanskje kunstneren vil at folk skal vite at dette er vanligere enn man skulle tro?
Man kan undres over hvorfor kunstneren Per Barclay er svært tydelig med hva han vil få fram. Ingenting ved budskapet er skjult. Kanskje er det viktig for han at alle forstår hva han vil fram til, og ikke bare kunstinteresserte?

Smerte og blodsprut

Videre kommer vi til et spesielt kunstverk. Josefine Lycke er hjernen bak. Blodsprut er et tydelig tema. Sannsynligvis er det drap eller overgrep dette er rettet mot.
Et blodig balltre står plassert i et hjørne. Spørsmålet om hva som har skjedd her, kan man undres over. Bildet setter fantasien i gang og er kanskje referert til vår egen populærkulturelle hverdag?

Samfunnskritikk

Det er helt tydelig at dagens kunstnere er samfunnskritikere. Ved å få fram sitt budskap så tydelig som disse kunstnerne har gjort med sine kunstverk, blir man nysgjerrig og søkende.
Denne kunstutstillingen vil garantert sette i gang tanker og historier, og den er like følelsesvekkende og givende for deg som er kunstinteressert, som for deg som ikke har vært så mye borti kunst før.

Likegyldighet umulig

Det er umulig å dra fra utstillingen uten noen nye tanker i hodet. Historiene bak veggene i Vestfossen har mye de vil fortelle deg, om du våger å komme på besøk.

Samfunnsproblem på utstilling

Vestfossen Kunstlaboratorium minnar meir om ein nedlagt fabrikk enn eit lokale som utstiller bileta til vinnarar frå Kunstspillene i Bergen dei siste ti åra.

Av Elin Ryen

Det fyrste du kjem til er faktisk ein café, som er prega av at den tilhøyrer eit bygg som skal vise kunst og ikkje noko anna enn kunst. Fyrsteinntrykket er så klart viktig, og veggane er pynta med plakatar med diverse motiv på. Rommet er godt opplyst takka vere dei store vindauga og det er høgt under taket.

Føle seg glad

Eit ganske fint rom som ein kan føle seg glad i. Går ein lengre inn i lokalet, møter ein utstillinga «Nachspiel , Vorspiel». Det er ei ganske spesiell utstilling sidan den er satt saman av kunstverk frå 20 forskjellige kunstnarar med 20 forskjellige meiningar og holdningar. Det er vinnarane frå Festspillene i Bergen dei 10 siste åra som er hovudutstillarane. I tillegg har desse ti fått invitere med seg 10 kunstnarar dei trur vil prega samtidskunsten i framtida.
Utstillinga ser både framover og bakover i tid, og gjer eit godt innblikk i kvar norsk samtidskunst er og kvar den er på veg.

Treng sterkt lys

Det er eit ganske spesielt lokale og kvar og ein av kunstnarane har måtta samarbeida med både dei andre kunstnarane og lokalet for å kunne få denne utstillinga så god som muleg.
I andre etasje kan ein sjå eit eksempel på dette. Her heng det fleire måleri av Bjarne Melgård som eigentleg treng sterkt lys. Filmen «Ahead» av A.K Dolven, som blir vist på ei diger aluminiumsplate som strekker seg opp mot taket, treng eigentleg eit heilt mørkt rom, men her måtte dei to kunstnarane samarbeida.

Dunkel og grå

I staden for at berre den eine får det ein treng for å få framstilt sitt kunstverk 100 prosent, er belysninga dunkel og grå. Ingen av dei får akkurat det dei treng, men det er uansett nok til at begge to får vist fram verket sitt på ein god nok måte.Nokon plassar i lokalet finn ein rom som er belysa på ein varm måte og ein får eigentleg berre lyst til å vere der inn heile tida, mens andre rom er kalde og sterkt belysa. Det er ein plass der fleire kontrastar møter kvarandre. Mørkt og lyst, kaldt og varmt.

Raud tråd

Dei har fått til å lage den rette stemninga rundt kvar del av utstillinga, og sjølv om ikkje alle verka kan oppfattast på same måten, kan ein kanskje trekke ein raud tråd mellom dei forskjellige delane av utstillinga.
Ein har f.eks eit bilete i kjellaren som avbildar ein ung mann som står på ei trapp i Vatikanet. Den unge mannen blør frå skrittet. Ein piggtråd som heng midt i rommet framfor bilete symboliserer at nokon eller noko skal holdast avskilt frå kvarandre. Dette bilete skal symbolisere den katolske kyrkje sitt overgrep på unge gutar, som har blitt omtalt mykje i media dei siste åra.

“Military landscape”

Går ein opp i andre etasje finn ein utstillinga «Military landscape» av Helene Sommer. Denne utstillinga skapar eit ledd mellom moderne norsk natur og samtidskunsten. Det er eit klart teikn på den norske identiteten og trangen til eigarskap.

Verdensherredømme

Drøymen om verdsherredømme har mykje å gjere med naturen. Desto meir landskap ein eig, desto meir makt har ein. Slek var det også for 200 år sidan når nasjonalromantikken var på topp. Noreg blei framstilt på ein flott måte. Ein ville vise landet frå si beste side, og ein brukte dei flotte landskapa våre til å gjere dette.
Eit eksempel på dette er Tidemann og Gude sitt måleri av «Brudeferden i Hardanger». Dei ville bevare den norske kulturen som hadde blitt undertrykt av Danmark i over firehundre år.

Me øydelegg

Helene Sommer sine bilete er ein slags moderne versjon av dei nasjonalromantiske motiva. No til dags må ein leite lenge for å finne landskap som ikkje er rørt av menneskehand, og kanskje Helene Sommer vil trekke fram det negative ved dette; naturen får ikkje vere i fred, og me «øydelegg» berre meir og meir av det som er igjen av den. Kanskje ho også har eit skjult budskap om klima? Det er jo mykje diskutert om menneska sine inngrep i naturen og kva slags virkning det har på klimaproblema vi har i dag.
Groteskt
Mange av elevane som var på utstillinga synes at kunstverka var vansklege å forstå og hadde ikkje mykje meiningar om dei. Mange synes at nokon kunstverka var groteske og provoserande. Eg snakka med to av elevane, ein gutt og ei jente, og begge hadde sterke meiningar om bileta til Bjarne Melgård. Dei fleste er nok ikkje vant til bileta som er prega av teksten; «Jesus has a cock», og det var mange som reagerte på dette.

Ikkje allvitande

Eit bilete som Jan Erik, 21 år, frå Trondheim, reagerte på var også eit av verka til Bjarne Melgård. Det var eit bilete utan navn, og han meinte at dette bilete seier at kristendommen ikkje lengre er allvitande, slik den prøvde å vere før. Han meinar at kyrkja brukte altfor mykje tid på å få så mykje makt som muleg, samstundes som dei meinte at nokon var meir verdt enn andre. Dette bilete fortel at «Jesus loves you the way you are», ifølge Jan Erik.

Annicken Aasheim, 18 år, frå Sandefjord, synes at dei bileta som var i øverste etasje var ganske groteske fordi dei hadde eit visuelt ekkelt utrykk. Ho synes at det var ei vanskleg utstilling å forstå, og hadde ikkje mykje meiningar om kva ho synes gav mest inntrykk.

Av Hans-Kristian Rangnes og Fredrik Johannessen (foto)

Det er slutten av en æra for Håvard Lilleheie. Han har bestemt seg for å slutte med Manshow – et show som har dratt bra med seere over tre sesonger, men «nok er nok» sier Lilleheie. Nå vil han rendyrke sjangeren talkshow, og lover nye skamløse innslag i nysatsingen «Showman».

«Jeg vil ta det beste fra alle de største talkshow’ene som Letterman, Jimmy Kimmel og Jay Leno og tone ned dasshumorn litt fra Manshow,» sier Lilleheie i en sofa på Union Brygge.
Og til alle de hardbarka fans av Manshow, så sier Lilleheie at han håper de følger med ham videre til nytt show. Han har tatt med seg en del fra sitt tidligere show, men prøver å heve kvaliteten.

Familiebil

Håvard Lilleheie innrømmer at han har svelget sin manndom, og gått til innkjøp av en mer familievennlig bil.
«Det å bli familiefar er hyggelig det, men det er ikke noe jeg anbefaler en så ung mann som deg» ler han.
Komikeren må også innrømme at han har byttet noen bleier, og synes at han klarer seg ok i sin nye rolle.

Dårlig planlegger

Men mange av oppgavene, som å stå opp om natta, blir gitt til barnemoren.
«Jeg er heller ikke en person som tenker veldig langt framover i tid, men er dårlig til å planlegge. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over hvordan det ville bli å bli pappa», røper Lilleheie.

Strømsgodset

Som blodfan av byens fotballstorhet, Strømsgodset, har han klare meninger om lagets evne til å beholde plassen i Tippeligaen.
«Selvfølgelig klarer vi oss. Jeg tror vi ender opp på kvalik til slutt. Men hadde jeg måttet ta over for Ronny Deila, hadde jeg nok hatt en mye mer kynisk taktikk på bortebane for å skaffe flere poeng», sier Lilleheie med et stort smil.

Og som alle nå vet; Godset sikret fornyet Tippeliga-kontrakt etter 2-1-seier over Viking på Gamle Gress sist søndag.

Sugen på ny film

Selv om han nå har fokus på sitt nye show innrømmer Lilleheie at han har lyst til å spille i en film igjen etter suksessen hans med United tilbake i 2003. Til slutt så har Lilleheie et tips til alle de som har lyst til å komme seg inn i show business: «Stå på, ta aldri et nei for et nei, vær ærlig med deg selv og jobb med å bli bedre. Selv om det hjelper å være pen selvfølgelig!»