Ti kalde dager i «Ildens rike»

Tyve elever reiste til Aserbajdsjan for å oppleve «Ildens rike». Det ble en uforglemmelig tur. Les Danvik-elevenes eventyrlige møte med menneskene og naturen i Kaukasus.

Av Silje Nordheim og Ingrid Cammermeyer (tekst og foto)

Aserbajdsjan er ildens rike og gassen ligger tynt under jordoverflaten. Noen steder siver gassen ut og det brenner.
Vi tilbrakte mesteparten av tiden i hovedstaden Baku og to dager i Sheki. Vi gjorde så mye, og her kommer noe av det som kommer til å stå igjen som de sterkeste minnene.

Gammelt sovjetland
Aserbajdsjan er et gammelt sovjetland, og det er akkurat som man tenker at et gammelt sovjetland ser ut. De gamle konene er ferme og lutryggede med knelange skjørt og mønstrete sjal på hodet. Mennene henger på hjørnene, røyker sigaretter og har sixpencer på. Alle som kjører Lada – og det er mange, kjører den samme modellen.

Tut og kjør
Og som trafikken går! I Baku bryr de seg ikke om skillelinjer eller blinklys, det er bare tut og kjør. Og i Baku fungerer det ganske greit, for det er så mange biler at det er umulig å råkjøre. Men i Sheki er det ikke like mange biler.

Risikabel taxitur
Den andre kvelden vi var i Sheki, gikk vi fra hotellet og ned til sentrum som var nedover en lang bakke. Vi ruslet innom alle butikkene som var langs veien, kjøpte noen suvenirer som gamle sovjetiske medaljer.
Da vi hadde kommet ned til byen, var det blitt mørkt, så vi bestemte oss for å ta en drosje opp til hotellet igjen. Vi satte oss inn i en taxi og fortalte hvor vi skulle. Idet han begynte å kjøre oppdaget vi at han hadde festet setet sitt med bilbeltet.

Dør vi nå?
Vi begynte å tenke på det en lærer hadde advart oss om før vi dro: Sjekk at bilen ikke er satt sammen av tyggegummi og at hjulene har spor så den har veigrep. (For det kan visst faktisk være at bilen er mer tyggegummi enn bil.)
Vi var sikre på at vi kom til å dø. Han kjørte i noe som virket 200 km/t og kjørte forbi alt som kunne kjøres forbi – i svinger, mens det kom biler i mot uten veldig mye slingringsmonn.
Han prøvde en gang å kjøre forbi to biler i ett strekk, men da han så at det neppe kom til å gå, kastet han bilen inn mellom de to bilene. Vi har aldri vært så glade for å gå ut av en taxi som da og vi var begge lykkelige over at vi overlevde.

Barnehjemmet
En av tingene vi så mest frem til – på godt og vondt – på turen var å besøke Mardakan barnehjemmet som vi besøkte den andre dagen.
Eiendommen hvor barnehjemmet ligger ser veldig fint ut, med en slags lang allé med plakater der det er hengt opp bilder fra forskjellige Disney filmer.
Inne på barnehjemmet er gangene teppelagte og det er morsomme figurer og mønstre malt på veggene. Det er høyreiste potteplanter på gulvet og kosedyr festet på veggene.

Rare lukter
Barna har fint sengetøy og det sitter kosedyr og venter på kos på noen av sengene. Barnehjemmet ser veldig fint ut, men det lukter en blanding av grisehus og gamlehjem.

Vi ble fulgt rundt på de forskjellige avdelingene for å hilse på barna. Mange av dem så små for alderen, barn vi trodde var tre-fire ble vi fortalt at var syv-åtte. På barnehjemmet har de et aktivitetsrom for å aktivisere barna.
Selv om barnehjemmet er for psykisk utviklingshemmede barn, er det mange barn der som bare er understimulerte, og da vi var på aktivitetsrommet møtte vi en jente som kunne få dra hjem til familien sin om hun bare lærte å gå.

Populært godteri
Med oss hadde vi godteri til barna som vi delte ut på alle avdelingene vi var på. De tok grådig for seg, noen prøvde til og med å ta de store posene vi hadde godteriet i. Men det viste like mye at de ikke vet når de får godteri igjen og at det derfor bare var å kjøre på da vi var der.
Noen barn puttet så mye snop i munnen på en gang at de nesten ikke klarte å tygge, andre spiste godteriet med papiret på, mens andre puttet det i lommen for å spare.

Surrealistisk
Aserbajdsjan er ildens rike og gassen ligger tynt under jordoverflaten. Noen steder siger gassen ut og det brenner. «Det brennende fjellet» er et sånt sted hvor det har brent i flere tusen år. Her spiste vi lunsj, og for en surrealistisk opplevelse det var. Mens det blåste og var ganske surt, satt vi ute ved et langbord med all slags god mat vi kunne ønske oss – og selvfølgelig rikelig med te. Om man ble kald kunne man bare flytte seg en halvmeter mot det brennende fjellet og man ble varm igjen på sekundet. Det er lett å tenke seg til hvorfor de hadde en ildreligion før de ble et muslimsk land.

Politi overalt
På veien til Sheki ble bussen vår vinket til side av to politimenn. Men sjåføren bare pekte på armbåndsuret sitt og ruste videre.
En av lærerne spurte hvordan det kunne ha seg, at vi bare hadde kjørt fra to politimenn, og guiden fortalte oss at siden det var turister i bussen sømmet det seg ikke å gi oss en bot.
Da læreren vår fortalte at i Norge må man betale uansett hvem man har i bilen, utbrøt guiden at det virkelig var respektløst. Politiet kom ikke etter oss og vi kom vel frem til Sheki.

Høy eller lav?
I alle gamle bygninger vi var i, var trappetrinnene enormt høye – nesten så vi måtte klatre opp, mens døråpningene var veldig lave.
Vi ble senere fortalt at det var fordi før i tiden var aserbajdsjanere minst 180 cm høye – derfor de høye trappetrinnene, og at hver gang de skulle inn i et rom skulle de bøye seg for rommet og for kunsten i rommet – derfor de lave dørene.
Hva er mest praktisk i dag, å være en høy eller lav aserbajdsjaner?

Fersk sauelever
I Baku var vi på markedet som hovedsaklig solgte turistvarer. Kommunistluer, -lommelerker, Matroshka-dukker, skjerf og tekanner.
På markedet vi var på i Sheki ble det solgt mat og krydder. Tørkede frukter og nøtter lå i store kasser og kjøtt hang fra taket på bodene.
Hva med en fersk sauelever? Og sauehoder, både brente og med pels og øyne intakte. Alt til sitt bruk.

Krydderparadis
Noen mennesker gikk og bar på levende høns. Ferskvarer, absolutt. Her fantes alt krydder man kunne drømme om.
Vi fant noen små grønne frukter som smakte en blanding av sitron og markjordbær og kjøpte en kilo hver. Synd vi glemte å spise dem opp før vi dro fra Aserbajdsjan, for da vi kom til Norge var de helt myke og rare.

Kult med vannpipe?
Vi ble fortalt før vi dro at vi jenter måtte te oss skikkelig, særlig når vi var ute på landsbygdene. På hotellet i Sheki kunne vi få røyke vannpipe for fem manat per pipe, så vi slo til.
De som jobbet på hotellet så ofte bort på oss, der vi satt, fem-seks jenter og én gutt. Og de syntes ikke det var uhøflig at turistjenter gikk kledd i jeans, pratet høyt, røkte vannpipe – gjorde typiske manneting.
De syntes heller at vi var kule. For en lettelse.

Vil reise tilbake
Det var deilig å komme tilbake til Norge etter en uke.
Å komme tilbake til et land hvor vi skjønner språket og de skjønner hva vi sier, hvor det ikke er lopper i sengene og tilbake til vanlige skoledager.
Men for en opplevelse Aserbajdsjan var. En dag drar vi nok tilbake.

Tuesday, January 19th, 2010, by admin and is filed under "Nyheter ". You can leave a response here, or send a Trackback from your own site.