Munkhaughjørnet er historie

Aviser fra 1918 ble funnet da dagsorden fulgte rivingen av ærverdige Munkhaughjørnet i Mjøndalen. I tillegg fikk vi et spennende møte med svigersønnen til den gamle innehaveren, Harald Munkhaugen.

Av Åsmund Brøvig, Maria Hoel, Fredrik Johannesen, Elin Ryen, Ingrid Cammermeyer og Therese Jensen

Av Røykskyen sto ut fra den gamle eiendommen på Munkhaughjørnet da arbeidere rev det gamle trehuset, som i årevis har stått som et symbol og inngangsport til Mjøndalen denne uken.
Vi gikk nærme sperringene, men ble nektet å komme innenfor, siden mange av materialene var fulle av asbest.

Aviser fra 1918
Vi fikk derimot revet til oss en gammel avis, som rivningsarbeiderne nettopp kastet fra seg. Det var en utgave av Tidens Tegn, forløperen til Verdens Gang, fra 10. november 1918. Med andre ord det årstallet da Munkhaughjørnet ble utvidet med et ekstra påbygg. Den 3. november samme året ble datteren til innehaveren Harald Munkhaugen født, så vi antar at utvidelsen var planlagt til familieforøkelsen.

Nostalgisk møte
To eldre herremenn stoppet opp bak oss, og det var tydelig at de hadde et forhold til bygget. Den ene viser seg å være enkemannen til datter Marit Munkhaugen, Jens Huseby.
Han inviterer dagsorden.no opp til en prat i sin leilighet, med orkesterplass til Munkhaughjørnet.
Han blir nostalgisk når han viser oss bildet av sin svigerfar, Harald Munkhaugen, som startet dagligvarebutikk i bygget i 1907, som han mener ble bygd en gang på 1800-tallet.

Munkhaugen var også opptatt av idretten, og butikken hans ble etter hvert et samlingspunkt for ”gutta” i MIF, som så dagens lys i 1910.

Idretten tar ansvar
Mjøndalen IF var også på plass på tomten for å sikre seg nostalgiske effekter til sitt 100-års jubileum neste år.
En av klubbens frivillige, Olav Larsen, demonterte forsiktig hoveddøren, listverk og bekledning fra Munkhaughjørnets fasade. Dette skal han og klubben gjenreise utenfor MIF huset.
- Når andre ikke vil ta vare på det, så vil vi i idrettsforeninga gjøre det. Dette var det store samlingsstedet for de gamle MIF spillerne. Her måtte for eksempel de nye bli godkjent av de eldste i klubbens heiagjeng.

Fotballstorhet
Mjøndalen var en av de store fotballklubbene i Norge i mange år. De vant Østlandsligaen to ganger i 1920-årene. Cupmestere tre ganger i 1930-årene, og de har også møtt lag som Cardiff, Bayern München, Wolverhampton og Werder Bremen i Europacupen. Gamle helter og landslagsspillere, som Erling Andersen og Boye Skistad, hang støtt og stadig på Munkhaughjørnet.

- Endelig forsvinner huset
- Endelig forsvinner dette nedslitte huset, sier flere eldre som har gått forbi her i årevis og ergret seg over at et så minneverdig bygg i Mjøndalens historie bare har stått der og forfalt i flere tiår.

Solveig Andersen, som stopper opp for å ta en siste kikk på Munkhaughjørnet, er til dels enig, men sier at hun syns at det hadde vært uforsvarlig å bruke fem millioner kroner på å restaurere dette gamle bygget, når kommunen sliter med å finne nok midler til de fattige som bor oppover elva.
- Men skal man hele tiden tenke på at man ikke har penger til å drive kultur, så blir vi et fattig samfunn. Man får jo aldri nok sykehjemsplasser eller skoler, det er bare et stort sluk uansett, sier Andersen, som ikke er i slekt med entreprenøren som river bygget, Svein R. Andersen.

Kulturforfall?
- Så Mjøndalen er dårlig på å ta vare på kulturen?

- Satt på spissen, så er de vel det.

Hun trekker paralleller til vakre europeiske byer, som har tatt vare på det gamle, som Krakow i Polen. Hun nevner også en liten britisk landsby som hun besøkte, der forfatteren Roald Dahl kommer fra.
- EU bruker mye penger på restaurering, tilføyer hun, før hun går videre opp Arbeidergata.