Terningkast fire til “New Moon”
“På mange måter egner denne historien seg bedre på film enn i bokform. New Moon er i større grad preget av humor, om enn billig humor, enn den forrige”, skriver dagsordens filmanmelder.
Av Birthe Bentsen
Ved midnatt den 20. November brakte det løs, fnisete 14-åringer sto og trippet av spenning. Den andre filmen i Twilight-serien skal snart vises.
Ytterst få er utkledte, men man kan skimte et par vampyrer i det fjerne hvis man ser godt etter i salen.
Dette er en film som blir sett av mange uansett hvordan kritikkene blir. Fan-basen er enorm, men den har ikke stort potensiale til å skape nye fans.
Fortsettelse fra forrige film
Historien fortsetter der den første Twilight-filmen slapp. Alt er tilsynelatende bra, men på grunn av omstendigheter som involverer blod, reiser Cullen-familien fra byen Forks, og Bella faller inn i en depresjon.
Filmskaperne har valgt å legge lite vekt på den første tiden, og først etter noen måneder begynner den egentlige filmen.
Mer personlig
På mange måter egner denne historien seg bedre på film enn i bokform. Men ting som at indre dialog i boken blir byttet ut med ”Dear Alice”, mailer til Edwards søster fra Bella om hvor forferdelig Bella har det, fremstår bare rart utad.
Det at ikke disse mailene blir mottatt, gjør det kanskje mer personlig likevel. Men det krasjer med karakteren, som skal være veldig innesluttet. Filmen har også tendenser til å prøve å holde på for mye av historien i boken.
Bedre skuespillerprestasjoner
Av skuespillerprestasjonene synes jeg det lille Robert Pattinson (Edward Cullen) var med i denne filmen, var bedre enn i den forrige. Hos Taylor Lautner (Jacob Black) var det også absolutt en forbedring.
Selv om syntes det var noe som manglet, imponerte han meg mer enn jeg trodde han ville gjøre. Jacob ble for meg mer en karakter man kunne like og sympatisere med nå enn før.
Er blitt eldre
Vi får i liten grad se skolehverdagen i denne filmen, og når man gjør det er det vanskelig ikke å se at enkelte av skuespillerne er blitt litt eldre siden sist.
Jeg er glad for at man ikke har valgt å skifte ut noen, men det er vesentlige forskjeller på mange av dem.
Søt høflighet
Vampyrenes ”kongelige” i Italia er noe jeg personlig hadde ønsket å se mer til. Selv om dette blir bakgrunnshistorie, er historien om Volturi-familien noe av det mest interessante, og man kunne med fordel vist litt mer av dem.
Micheal Sheen som Aro, er den av dem man ser mest av. Hans tolkning av søt høflighet, samtidig som om du vet han ville ha drept deg på et sekund hvis han ville – det er veldig bra.
Profesjonalitet og budsjett
Filmen er i større grad preget av humor, om enn billig humor, enn den forrige. Kanskje ikke så rart i og med at filmens regissør er mannen bak ”American Pie”-filmene og mange andre komedier.
Man merker også fort at dette er en film mye mer preget av profesjonalitet og et større budsjett enn den forrige filmen. Effektene er mye bedre, og selv om ikke alt er perfekt, er det lettere å tro på mye av det vampyrene og varulvene gjør.
Det kan også nevnes at musikken i filmen er veldig flott og står veldig fint til filmen, slik at du av og til nesten ikke merker at det faktisk er musikk.
Positivt overrasket
For min egen del tror jeg at jeg hadde skrudd ned forventningene til filmen såpass mye at det var umulig ikke å bli positivt overrasket. Jeg er ikke noen stor Twilight-fan selv, og merker jeg synes det er litt morsomt når Robert Pattinson gjør sin entré, og halve salen sitter og sukker. Men tross alt ble jeg faktisk positivt overrasket, og med forbehold om å angre, gir jeg filmen terningkast 4.
Loading ...