Rikdommens venteværelse
De er på desperat flukt fra krig, forfølgelse og fattigdom under fjerne himmelstrøk, før de finner ly blant vilt fremmede i et av verdens rikeste og tryggeste land. Bli med på innsiden av landets største transittmottak.
Av Elin Ryen og Marteline Nystad(foto)
Dikemark transittmottak ligger i Asker på grensen til Lier. Hit kommer flyktninger rett etter at de har kommet til Norge. De søker om asyl i Norge, og Dikemark er en holdeplass for mange av de som venter på å komme til førstegangsintervju
Det er Norsk folkehjelp som driver mottaket, på kontrakt med UDI. Den normale oppholdstiden på et slikt mottak er 2-8 uker, men helsemessige årsaker eller lang ventetid på intervju, gjør at noen blir lenger.
Annerledes hverdag
Hverdagen på et transitt mottak er ganske annerledes enn den hverdagen vi er vant til. Når en flyktning kommer til Norge, blir han eller hun plassert på et mottak med en gang. Dette er personer som kanskje har levd flotte liv i hjemlandet sitt, men som på grunn av spesielle omstendigheter må gi avkall på dette livet og flykte i sikkerhet. Dikemark transittmottak er et slikt sted.
Tilbys kun akutt legehjelp
Mange av de som kommer til Dikemark forventer å få all den legehjelpen de trenger og ønsker. Da blir de nok litt skuffet.
- På et transittmottak kan vi bare tilby akutt legehjelp. Vi følger retningslinjer fra UDI. Det er et stort ønske om helsehjelp blant beboerne, og det banker på kontordøra i ett sett, forteller Ida Svendsen, som er fornøyd med å jobbe ved mottaket.
Hun viser oss rundt på mottaket, som ligger flott til i forhold til naturlige omgivelser. Beboerne får tilbud om å være med på mye utendørsaktiviteter.
- Sterke historier
- Det er en spennende jobb. Ingen dag er lik. Det kommer jo nye mennesker nesten hele tiden, og en kan fort bli knyttet til noen. Det er veldig mange her som sitter på veldig sterke historier, forteller Ida, som har jobbet ved mottaket siden det åpnet i august 2008.
Ifølge Ida har det så langt ikke vært noe særlig tegn til svineinfluensaen på mottaket. De bor to eller flere på hvert rom, så smittefaren er der dersom noen først blir syke, men de håper de slipper unna influensaen.
Går forbi og glemmer
Hvordan det er å bo på et slikt mottak er noe vi nordmenn vet altfor lite om. Vi går som regel fort forbi når vi nærmer oss et asylmottak. Fremmedfrykten tar ofte overhånd, og vi prøver å glemme det like fort som vi begynte å tenke på det.
Vi har det godt slik vi har det, og tenker sjelden på hvordan de som kommer til landet, egentlig blir møtt. Jeg synes det derfor var en fin erfaring å kunne ta med seg når jeg gikk ut av bilen på plassen framfor Dikemark transitt mottak.
Nysgjerrige blikk
Inne ble vi møtt av mange nysgjerrige blikk fra beboerne og en hyggelig annsatt ved navn Ida. Hun fortalte oss mye om hvordan det var på mottaket og hvordan hun synes det var å jobbe der.
Det er et mottak fylt med blandet stemning, men det er som regel en god stemning. – Her er folk i en startfase, og har derfor positive tanker og mange drømmer om hvordan deres liv i Norge vil bli.
150 beboere
Ida forteller også at Dikemark transittmottak, som blir drevet av Norsk Folkehjelp, har plass til 150 beboere. Alle, bortsett fra enslige mindreårige, kan få plass her. – Vi har rett og slett ikke kapasitet til å ta oss av enslige mindreårige, men det finnes egne mottak for de.
De jobber også med å tilrettelegge mottaket for funksjonshemmede, og har allerede fått en rampe på trappa ute.
470 kroner måneden
På dette tidspunktet er det hele 12 småbarnsfamilier på mottaket. Ida forteller at det er godt med variasjon. Dette gjør miljøet mer harmonisk. – Vi har til og med to høygravide damer her, og én nyfødt baby. Det er en del ektepar ved mottaket, og de har en egen fløy for ektepar og enslige kvinner, mens en annen fløy er for enslige menn.
Beboerne ved mottaket får 235 kroner hver, to ganger i måneden. Dette er lommepenger som de kan bruke på det de vil. Når de blir sendt til et annet mottak, får de mer penger. Alle skjønner at 470 kroner i måneden ikke er mye penger i et land som Norge.
Naboene gir bort klær
I starten var naboene til mottaket skeptiske til å ha et transittmottak så nærme hjemmene sine. Dette har snudd til en positiv retning. – Naboene har ikke noe negativt å si. Mange av naboene har til og med donert alt fra klær og leker til sykler og bøker. Det meste av tingene som kommer inn til mottaket er donert av privatpersoner.
Naboer som donerer klær er en viktig ressurs for Dikemark. De får inn mye klær som beboerne kan forsyne seg av. Når en må flykte fra hjemmet sitt, ofte så fort som mulig, er det ikke alltid en rekker å pakke med seg så mye klær. Mange kommer også fra varmere land hvor de ikke trenger så mye varme klær.
Id-kort for sykkellån
De har et lager på loftet med alle de donerte klærne. Her kan beboerne, i grupper på seks og seks, komme inn én gang i uka og hente seg klær. Her finnes det klær for både liten og stor.
Syklene kan beboerne låne ved å levere inn id-kortet sitt som et slags depositum. Dette gjør de for å ha mer kontroll over hvor syklene blir av. De har opplevd at sykler har blitt borte, noe som er veldig kjedelig for de av beboerne som er flittige brukere av sykkeltilbudet.
Flyktningkafè
Idah fra Mauritsius, har vært en av drivkreftene bak aktivitetene på mottaket den siste tiden. Hun hadde bare vært på mottaket i en uke da vi var på besøk, men hadde uansett klart å sette i stand aktiviteter som jogging, tegning, geografi, positiv tenkning, meditasjon og sminkekurs.
Av og til har beboerne på Dikemark et kaféarrangement. Da inviterer de naboene til mottaket, og serverer mat fra de forskjellige hjemlandene. Ida kan fortelle at dette har vært et populært tiltak som naboene har satt veldig pris på.
Sender kona til å vaske
Beboerne vasker det meste selv. Gangvask, romvask, klesvask og kjøkkentjeneste.
Ida kan fortelle at de som regel har noen som melder seg frivillig til vask, men at de har hatt menn som har en tendens til å sende kona si til å vaske.
- Vi merker forskjell på likestilling hos noen av folkegruppene som er her, men dette er noe som går over etter hvert. Vask av fellesarealer er en aktivitet alle som bor her må delta på, og er sånn sett ikke frivillig. Å hjelpe til i kantine, er derimot en frivillig aktivitet. Det er heller ikke gitt at vi i løpet av noen uker på Dikemark får endret alles likestillingsmønstre, påpeker hun.
På Dikemark må alle trå til med sitt for å gjøre dette til et godt miljø å være i. Når det gjelder rommene er de ofte utstyrt med senger, skap og gjerne stoler, og ett lite bord. Badene er felles og de har også ansvaret for å vaske der, men transittmottaket har eget rengjøringsfirma som vasker både bad og toaletter.
God stemning, slitne bygg
Mens vi går rundt i de to byggene, Furuli og Bjerget, legger jeg mer og mer merke til stemningen. Personene vi møter er veldig positive, byggene vi møter, derimot, tilsier det motsatte.
Bygningene på Dikemark er store steinbygg fra tidlig 1900-tallet, og det har tidligere vært sykehus. Lukten sitter fortsatt i veggene, og Ida kan fortelle at de rommene som tidligere var røykerom, fortsatt lukter.
Byggene er slitt, både inni og utenpå. Malingen skaller av enkelte steder, og byggene viser til en lang historie.
Det er offentlige myndigheter som har ansvaret for byggene og vedlikeholdet av mottaket. Ida håper at det snart vil bli gjort noe med byggene. Miljøet er kanskje bra der, men falleferdige bygg kan fort skape en negativ stemning.
Slettes fra systemet
Om det er stor frihet på et slik mottak, er kanskje noe mange lurer på. – Beboerne må holde seg i landet. De kan forsåvidt gjøre som de vil på dagen, men de må sove her om natta, forteller Ida.
Hun kan også fortelle at dersom noen er borte fra mottaket i mer enn tre dager, blir de slettet fra systemet. – Cirka én person i måneden forsvinner fra mottaket. Det er ikke vårt ansvar å finne igjen de som forsvinner. Det er en politisak, og det er svært sjelden at noen kommer tilbake. Disse går rett og slett under jorda.
De har kontoll i 23-24-tida hver kveld, og kan dermed kartlegge hvem som er der og ikke.
Norskopplæring
På et slikt mottak er det vanligvis ikke norskundervisning, men flere av beboerne viser et ønske om å lære så mye som mulig. To frivillige og sterkt engasjerte naboer har satt igang et lite kurs for å lære beboerne litt norsk. De vil også prøve å få igang litt norskundervisning for barna som er på mottaket.
- Bøker har vi veldig lite av her, men alle som deltar på norskundervisning får utdelt kopier av aktuelle sider fra egne undervisningbøker, forklarer Ida.
Det er ikke nok midler til å kjøpe inn bøker, noe som gjør at de fleste bøkene på mottaket er på norsk. Dette kan også gjøre det vanskelig for noen å lære seg norsk når de ikke har noe å sammenligne med.
Matkulturkræsj
Når det gjelder mat, kan det være en utfordring på et slikt sted. Mange forskjellige matkulturer kræsjer sammen, og det er alltid forskjellige ønsker og behov. Et av de viktigste tingene når det gjelder maten på Dikemark, er at det aldri blir servert svin. På den måten slipper de konflikter som kan oppstå dersom det er beboere som av religiøse årsaker ikke kan spise svin. Mottaket har en kontrakt med et cateringfirma som leverer mat hver formiddag.
Bahargul fra Kina
35 år gamle Bahargul fra Kina har vært på mottaket i 3 måneder. Hun har mye å fortelle om både Norge og hjemlandet sitt. Bahargul liker seg veldig godt i Norge, og drømmer om å starte et nytt liv her sammen med mannen sin og deres sju år gamle sønn.
Bahargul og mannen er politiske flyktninger. De måtte reise fra Kina for å redde seg selv. De måtte etterlate sønnen på sju år, som fortsatt er i Kina sammen med moren til Bahargul.
Frykter avlytting
Det er sjelden hun får snakket med familien hjemme. Det er dårlig forbindelse, og frykten for å bli avlyttet er stor. Hjemme i Kina var Bahargul og mannen hennes lærere. De hadde en stor vennegjeng og var nært knyttet til familien.
Å måtte gi slipp på alt dette var vanskelig for Bahargul, som kan fortelle at hun og mannen hadde blitt satt i fengsel eller drept dersom de hadde blitt i Kina. Det samme gjelder dersom de drar tilbake. Derfor håper hun å få oppholdstillatelse i Norge. På den måten kan hun få sønnen hit, og de kan være trygge sammen.
Muslimsk minoritet
Bahargul tilhører en minoritetsgruppe, som utgjorde bare 2 prosent i byen hun og familien bodde i. De er muslimer, og fikk ikke lov til å utøve sin religion.
5. juli, var det en stor protest i hjembyen Urumqi. Baharguls minoritetsgruppe ville ha mer selvstendighet. De hadde gode karakterer men det var lite jobb, og var de så heldige å få jobb, var det som regel de dårligste jobbene.
Drepes for sin tro
Flere ble drept, og mange havnet i fengsel for ingenting. – En kan bli drept for å ha feil politisk mening i Kina, men hvis du dreper noen havner du bare i fengsel.
Mannen til Bahargul hadde med seg politiske grupper hjem, og på den måten ble de involvert i politikken. Dette endte med at hun og mannen måttte flykte etter at noen i den politiske gruppa ble drept.
Gråter for sønnen
Det er veldig sterkt for Bahargul å snakke om det som har skjedd. Hun må ta til tårene når hun forteller om sønnen sin, som hun ville ha dødd for å dra tilbake til. Hun vet at han trenger henne, og har derfor søkt om asyl i Norge, i håp om at de vil få en bedre hverdag sammen her.
Drømmen hennes er så klart en godtatt søknad. Hun drømmer også om å få sønnen til Norge, slik at han kan gå på skole her. Bahargul vil selv gå på skole i Norge. Hun ønsker å lære seg norsk og ta eksamen på universitetet, slik at hun kan bli lærer her.
- Nordmenn er imøtekommende
Bahargul liker Norge, og kan lett se for seg en framtid her. – Nordmenn er så imøtekommende. Jeg liker dem veldig godt.
Hun har også fått veldig skryt for norsken sin, noe hun er veldig stolt av. Maten derimot, er hun ikke så veldig begeistret for. – Jeg likte den ikke noe særlig i starten, men har begynt å venne meg til den. Jeg gleder meg uansett til jeg kommer til et nytt mottak hvor jeg kan lage den maten jeg vil, forteller hun og ler.
Starte nytt liv
Bahargul er ikke den eneste som er fornøyd med hvordan hun er blitt tatt imot. En gjeng afghanske menn kan fortelle at de synes nordmenn er veldig samarbeidsvillige og trivelige.
Disse mennene har bare vært i Norge i to-tre uker, men liker seg godt allerede. De kom til landet på grunn av fare for egen sikkerhet, og håper å kunne starte et nytt liv i Norge. De er heller ikke så begeistret for maten de får, men sier at den til tider kan være god.
Lange dager
De lengter etter noe å gjøre, og sier at selv om det er mange aktiviteter å være med på, savner de å gjøre noe fornuftig arbeid. – Dagene blir ofte lange når en går og venter på svar. Hvis vi bare hadde hatt noe arbeid å gjøre, så hadde vi sluppet å tenke så mye på alt som har skjedd.
Etter noen timer på Dikemark transittmottak, kjenner vi at det er mange inntrykk å fordøye. En annen hverdag som er så nærme oss, er vanskelig å forestille seg. Personene som lever her har opplevd mye vi ikke en gang kan forstå, og det vil nok være slik for alltid.
Loading ...