Norges sureste togreise
Skal du pendle fra Drammen til Oslo? Da kan du forberede deg på en sur tur. Er du ikke sint og irritert fra før, blir du det garantert nå. Pendlertoget kan skilte med surhetsgaranti.
Av Silje Nordheim og Maria Hoel (foto)
Klokken er 06.30 på morgenen. Jeg ser toget komme. Jeg gnir meg i øynene, gjesper litt, tar på meg et blidt ansikt og gjør meg klar til å gå på toget.
Lungemos og blåmerker
Toget stopper. Folk løper på. Jeg føler meg som lungemos idet jeg går på toget blant alle menneskene. Etter litt knuffing her og noen nye blåmerker der, tar det ikke lange tiden før munnvikene mine peker nedover. Det blide ansiktet mitt har tatt flyet hjem.
Kupeen er ganske full, og det er dårlig stemning her. Det lukter stramt, folk har sure miner og stresser rundt. Alle ser passe lei ut. Ja ja, tenker jeg. Her sitter det folk med sterke meninger om hvordan det er å pendle. Etter hvert benytter jeg sjansen til å gå bort og prøve å snakke med folk.
Snur seg vekk
Jeg presenterer meg, forklarer kort hva jeg er her for. Men før jeg rekker noe som helst, får jeg et kaldt nei. Jeg går videre. Folk bare rister på hodet og snur seg vekk. Noen vifter meg bort med hånda. Andre roper etter meg at jeg skal ”mind my own business”.
Jeg setter meg ned igjen. Jeg er småsur og vil egentlig bare gi opp. Så kommer det en mann på neste stopp. Han setter seg ved siden av meg, drar opp pc-en sin og setter i sitt mobile bredbånd. Litt etter begynner han å banne og stå i, før han klapper igjen pc’n og banner litt til. Det funker ikke.
Hater å ta toget
Han lener seg tilbake og oppdager meg, som sitter der med blokk, pc og noterer. Han ser rart på meg og snur seg. Jeg tenker at dette er en sur man som hater å ta toget. Jeg tenker at han har sikkert noe på hjertet om akkurat dette. Så forklarer jeg pent hvem jeg, men han bare fnyser til meg. Greit, tenker jeg og snur meg. Etter litt finner han vist ut at togturen ble ekstra kjedelig uten pc, og sier at det er greit like vel. Han kunne tenkt seg å bli intervjuet.
Alltid for sent
Mannen med pc-en velger å ikke gi navn og bilde. Jeg spør om han er en pendler og hva han syntes om det. Mannen sier at «ja det er han», men han er rett og slett dritt lei. Han snakker om toget som alltid er for sent, om stresset for å komme seg på jobb til tide, at han ofte må stå om han tar et senere tog. Så legger han ut om hvor mye han misliker denne måten å komme seg til jobb på.
Tvangspendler
Jeg spør han om hvorfor han da gjør det, og om han hadde likt det bedre om det var bedre ordninger på toget, mindre knuffing og sure miner. Han sier at han må pendle av private grunner. Hadde det vært opp til han ville han aldri gjort det.
Mannen gir fra seg et lite sukk, og forteller at han syntes det er trist at alle er så sure og irritable. Han som ellers er en sånn bli og hyggelig mann blir selv sur når han kommer inn i et tog full av irriterte mennesker.
Paddesur konduktør
Han sier at han kunne ønske at konduktøren var blidere. For konduktøren er sur som en padde. Det ser ut som han hater jobben sin.
Mannen med pc-en ønsker at det hadde gått flere tog, at togene var renere ble tatt bedre vare på, og at det var plass til alle. Da hadde nok alle vært blidere, og togturen ikke så ille. Han sier at irritasjon er veldig smittsomt, og at det ikke er noe gøy å få en dårlig start på dagen hver dag.
«Det helvetes toget»
Plutselig begynner mannen jeg snakker med å banne igjen. Han blir kjempesur igjen, og ikke minst sur på meg, fordi han brått oppdager at han har glemt å gå av stasjonen på grunn av meg.
Jeg sier masse unnskyld, og beklager det. Han smiler lurt, og sier det er ikke meg han er sur på. Det er det helvetes toget som aldri sier ifra stasjonene høyt nok over høyttalerne.
Så reiser han seg, og går av på neste stopp.
Når det så er min tur til å gå av toget, går jeg ut med et litt blidere ansikt. Jeg tenker på det mannen sa, og får fort se at et smil smitter like fort som et surt ansikt.
Loading ...